South Park: The Fractured but Whole

Vi hadde aldri forestilt oss dette, men her spiller vi altså et spill hvor vi i rollen som et barn gir en lapdance til sliten herremann på den lokale strippeklubben. Det er heller ikke snakk om et enkelt knappetrykk, snarere full involvering i en sekvens med fire trinn som setter tomlene i arbeid.

South Park: The Fractured but Whole har vært på vei lenge, og det har blitt utsatt flere ganger. På den annen side ser det ut til å gjort spillet veldig godt, i hvert fall hvis denne demoen på E3 er representativ. Manuset er fantastisk, og vi lo høylytt flere ganger i løpet av den 15 minutter lange testen.

Det er mye å utforske og mye å oppdage hvis du velger å se forbi veien som ligger foran deg i spillet. Enten du velger å snakke med andre figurer (eventuelt prompe på dem) eller sjekke ut gjenstander i spillverdenen, så er det nok å finne på. Det er nemlig langt fra noe smalt spill vi har med å gjøre.

Demonstrasjonen inkluderer vår navnløse hovedperson og hans hjelper, Captain Diabetes, og vi må gjennom en rekke tester for å få en stripper til å komme ut på scenen slik at vi kan konfrontere henne. Oppgaven er ganske enkel, men som i så mange andre historier er det veien og ikke målet som teller.

Spillet er fullt av referanser, vitser og alt annet som man forventer fra en vanlig episode av serien. Kanskje er det også dette som skiller dette spillet (og South Park: The Stick of Truth) fra andre spill, altså at hver eneste scene er koblet til kildematerialet på en veldig naturlig måte. De to mediene henger sammen på et nivå som gir bakoversveis.

Kampsystemet fikk vi teste mer etter at demoen var over, og det har blitt tilført en strategisk dimensjon og en dybde som det forrige spillet manglet. Dere som kan turbaserte rollespill vil kjenne dere igjen her, da det handler om å sette opp figuren din slik at den gjør mest mulig skade på de respektive motstanderne. Videre skal du dytte på og dra i fiendene dine slik at du hele tiden har overtaket. Dette betyr at det blir mer variasjon i kampene, og forhåpentligvis unngår spillet den følelsen av at man gjør det samme hele tiden.

Det turbaserte formatet åpner også for at humoren og rollefigurene kan utfolde seg mellom angrepene, og dette fortoner seg hovedsakelig i form av one-linere. Du må både angripe og forsvare deg for egen maskin, så du kan ikke bare lene deg tilbake etter å ha satt igang et angrep. The Fractured but Whole har flere muligheter for tilpasning av figuren din, men du trenger ikke å være redd for at noe du gjør med utseendet har noen betydning for statistikkene dine.

Det finnes også andre ting du kan tilpasse, og alt er tilgjengelig fra start. Dette gjelder eksempelvis evner, statistikker, våpen og utstyr. Legger du dette til at du kan tilpasse utseendet også, har du muligheten til å lage et ganske så ekte superheltbarn.

Hvis demonstrasjonen sier noe om kvaliteten (noe vi ikke har noen grunn til å tvile på), så kommer dette til å bli en verden det er verdt å bruke tid i. Vi forventer mye mer enn vi gjorde fra det første spillet, og det ser ut til å kunne levere.