Norsk
Gamereactor
forspill
The Last Guardian

En siste sniktitt på The Last Guardian

Etter ti år med utvikling er The Last Guardian endelig ferdig. Vi har fått tilbringe tre timer med spillet, og her er våre inntrykk...

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ
HQ

Når noe har vært under utvikling over lang tid, er det flere feilscenario man skal se opp for. Det første er at produktet kan føles overprodusert, altså at den kreative gnisten har blitt borte. Det andre, som er veldig relevant for The Last Guardian, er at historien om utviklingen har blitt mer interessant enn selve produktet.

Nettopp på grunn av disse står The Last Guardian overfor en stor utfordring. Hvordan kan spillet overgå historien om den problemfylte utviklingen og levere en opplevelse som lever opp til fansens forventninger?

Jeg fikk nylig muligheten til å spille et par timer fra begynnelsen, og opplevelsen etterlot et litt variert inntrykk som fortsatt romsterer i bakhodet mitt. Det var en veldig interessant opplevelse av et spill som har vært underveis i lang tid, og ikke minst vært utsatt for mye kritikk til tross for at det ikke er sluppet ennå. Det er mye vekt som hviler på spillets og utviklernes skuldre.

Dette er en annonse:
The Last Guardian
The Last GuardianThe Last GuardianThe Last Guardian

Det var litt vanskelig å samle tankene da jeg la fra meg kontrolleren, og jeg var i grunn litt forvirret. På den ene siden tror at spillet vil levere til fansens forventninger, men samtidig vil nok mange spillere bli skuffet.

La oss ta det negative med det samme, nemlig det tekniske. Spillet har som kjent byttet plattform siden utviklingen begynte. Opprinnelig skulle det komme til PS3, men nå er det PS4 som gjelder. Til tross for dette synes jeg at ti års arbeid burde ha sikret at det tekniske fungerte nærmest feilfritt, men slik er det ikke. Først ut er kontrollen. Team Ico er ikke kjent for å lage stram styring og lett manøvrerbare figurer, og The Last Guardian endrer ikke på dette. Hovedfiguren kan bære ting, kaste dem, hoppe og klatre. Dette gjør deg mobil, men det tekniske hindrer dette fra å fungere sammen på en dynamisk, flytende måte. Rent mekanisk føles det faktisk ganske likt som i Shadow of the Colossus, der du aldri visste helt hvordan figuren ville reagere i en gitt situasjon. Du kan aldri forutse hvor langt du hopper, i hvilken retning du kaster en gjenstand, eller hvor du kan gripe tak i miljøet.

Dette er en annonse:
The Last GuardianThe Last GuardianThe Last Guardian

Det er mildt sagt forvirrende, og sammen med et kranglete kamera har vi et spill som oppfører seg om vi fortsatt er i Playstation 2-æraen. Og det er ikke på en god, nostalgisk måte.

Derimot lykkes spillet med noe annet, noe som er vanskelig å beskrive og som kyniske kritikere kan mislike å si, og det er atmosfæren. Team Ico har en egen evne til å skape magisk stemning, og denne magien er til stede også her.

The Last Guardian har et filmatisk uttrykk, og selv om ikke det er alene om dette, så føles det ganske unikt. Det kommer tydelig frem når figuren våkner i en lys grotte med sommerfugler som svermer rundt det gigantiske dyret foran deg. Det er ingen andre som har lykkes med å etterligne hvordan Team Ico presenterer en verden for spilleren. Selv de minste detaljene føles raffinerte og meningsfylte, og noe så enkelt som å trekke et spyd ut av dyret (Tricos) blir et ikonisk øyeblikk. Dette til tross for at mine knappetrykk er veldig sparsomme.
Det er en tilstedeværelse i The Last Guardian, en konstant følelse av kjærlighet som utvikleren har lagt i prosjektet, og det er det som gjør spillet så behagelig å spille. Enda viktigere er at det gjør det enklere å tilgi de tekniske irritasjonsmomentene. Spillet overgår dem og drukner dem i personlighet.

The Last Guardian
The Last GuardianThe Last GuardianThe Last Guardian

Kombinasjonen av forholdet mellom gutten og Trico, den fantastiske musikken og de mystiske miljøene er nydelig. I likhet med mange moderne indieklassikere blir upolerte mekanikker bakgrunnsstøy mens jeg bare nyter å være i denne verdenen, og jeg tar aktivt del i forholdet mellom meg og det gigantiske dyret.

Jeg tilbragte tre timer med The Last Guardian, og jeg forlot spillet med en bekymret mine. Jeg er bekymret fordi selv om spillet tydeligvis besitter den magien som har gitt utvikleren et positivt rykte i bransjen, så er det en stor sjanse for at spillerne ikke kan tilgi de tekniske feilene etter ti år med utvikling. Alt arbeidet henger som en skygge over opplevelsen, og for min del påvirket det måten jeg så spillet på.

Jeg håper likevel at resten av The Last Guardian vil levere like mye personlighet, for da vil det bli enklere for både meg og spillere verden rundt å glemme de tekniske svakhetene. For når man glemmer, så er det en ganske spesiell opplevelse her.

HQ

Relaterte tekster

The Last GuardianScore

The Last Guardian

ANMELDELSE. Skrevet av Ingar Takanobu Hauge

Vi har endelig fått spille det etterlengtede The Last Guardian, og her er vår anmeldelse. Det er helt sant!



Loading next content