Plants vs Zombies: Garden Warfare 2

Vi er ca. 20 journalister samlet i lobbyen til EAs britiske hovedkvarter. Etter registrering og sikkerhetsklarering blir vi ledet gjennom lange korridorer ned til skjulte laboratorier hvor de utfører hemmelige eksperimenter på planter og døde mennesker. Alt sammen i en virtuell verden, heldigvis. Vi blir plassert i et stort rom med et hav av flatskjermer, og skal få prøve Popcap Games' andre spill i Garden Warfare-serien.

Zombiene har dominert mot plantene en stund, og tiden har kommet for en reformasjon blant de fotosyntetiske. Utover denne litt skjeve maktbalansen som nå skal oppheves, virker mye å være ved det samme som i forgjengeren. Samtidig har mange nye ideer også blitt lagt til. Garden Warfare er fortsatt først og fremst et multiplayer-spill, men denne gangen har utviklerne lagt mer vekt på mulighetene for å spille solo eller i lokal co-op. Det er også disse sidene ved spillet vi ble invitert til å granske i første omgang, så får vi ta oss av flerspilleren ved en senere anledning.

I begynnelsen av presentasjonen nevnes Destiny overraskende nok som en stor inspirasjonskilde for utviklingen av spillet. Dette kommer til syne i de største nyhetene, og gjør seg gjeldene helt fra begynnelsen av. Jeg spiller som en flygende heks - som for øvrig er en rose - før et gigantisk tre dukker opp foran meg. Det er stort nok til å ha bygninger stikkende ut av seg, og fungerer som en slags base. Kall det gjerne en "hub", akkurat som tårnet i Destiny. Her kan du ta på deg nye oppdrag, oppgradere figurene dine, eller gå løs på solo- eller multiplayer-matcher . Jeg velger imidlertid å sjekke ut hva som skjer hvis du beveger deg utenfor basen.

Da kommer du til "The Backyard Battleground", et området som strekker seg mellom plantenes og zombienes baser, som er gjenstand for konstant krig. Hvis du tør å snike deg ut her, går det ikke lenge før fienden kommer stormende mot deg, og jo lenger du er her, og jo mer kaos du lager, desto mer motstand vil du møte. Plantene og zombiene er i konstant kamp her ute, spesielt rundt midten der "flagget av enorm makt" er plassert. Heiser du dette flagget begynner bølger av fiender straks å flomme mot deg, og snart er du i en desperat kamp for å overleve. Det hjelper selvfølgelig å ha hjelp fra noen venner, men utfordringen i å spille alene kan være morsom nok i seg selv. Dessuten er dette en fin måte å tjene inn erfaringspoeng og mynter på.

Tilbake i basen står det imidlertid en oppslagstavle. Her kan du se alle slags oppdrag (quests), og velge noe som høres spennende ut. Oppdragene er enten generelle eller bundet til en spesifikk figur. Ett eksempel kan være "Kill ten zombies as Rose", og uansett hva du velger tjener du også her inn mynter og erfaringspoeng. Disse kommer godt med når du skal tilpasse figurene dine, og det er naturligvis enklere å eksperimentere med nye våpen eller ferdigheter i oppdragene enn i hektiske flerspillermatcher.

Backyard-slagmarken er også et bra sted å teste ut nye våpen, taktikker, ferdigheter eller kostymer, samtidig som den skjuler mange hemmeligheter. Under området strekker det seg nemlig et kloakksystem, der du kan finne massevis av skatter og hemmelige områder. Eksempelvis kom vi over en klassisk skytebane der du bevege deg rundt og skyte pappfigurer, slik at du kan trene opp presisjonen din. Det virker i det hele tatt som om det er massevis av moro å hente her, selv hvis man spiller alene.

I tillegg har dessuten Garden Ops, som var den mest populære modusen i det første Garden Warfare-spillet, blitt forbedret i singleplayer. Du kan endelig spille som en zombie nå, og du kan også erstatte venner med datastyrte medhjelpere dersom ingen du kjenner har anledning til å bli med. Du kan velge medhjelpere blant alle figurene du har låst opp, og de vil ha alle evnene og oppgraderingene du selv har når du bruker dem. Utover dette finnes det også flere klasser enn noen gang før, takket være seks nykommere. Tre planter og tre zombier. Blant de mest interessante av dem finner vi Rose, som jeg virkelig fikk sansen for. Hun kan forvandle fiender til geiter, altså den ultimate evnen i ethvert videospill. Ellers har zombiene engasjert Captain Deadbeard, kan en død piratkaptein som kan sende avgårde en papegøye laservåpen, og Citron, en tidsreisende, oransje appelsin som jobber som dusørjeger.

Alt i alt, har utviklerne gjort nok til å gi spillet en god offline-del, slik at man har noe å ta seg til hvis flerspilleren ikke frister en dag. Når det er sagt vil nok de fleste spillerne flokke mest i den retningen likevel, så vi kommer tilbake med en rapport om de hektiske slagene for 24 spillere ved en litt senere anledning. Når det er sagt er dette fremdeles et spill som fokuserer på humor og fargerike figurer. Det er en slags parodi på de klassiske skytespillene, som kanskje ikke har fult så mye rom for å perfeksjonere ulike strategier. Det er et litt mer useriøst tilbud til skytefansen, på godt og vondt.