Uncharted 2: Among Thieves

Spillutviklerne Naughty Dog har med serier som «Crash Bandicoot» og «Jak & Daxter» skapt et godt rykte over seg i spillbransjen. De har siden debuten med «Crash Bandicoot» i 1996 så å si bare laget bra spill, og det skulle vise seg at de to år etter den forrige lanseringen - «Jak X» - fortsatt visste hva de gjorde ved å lansere «Uncharted: Drakes Fortune» som altså ble sluppet i 2007 ekslusivt til PS3-konsollen.

I dette eventyret fulgte vi skattejegeren Nathan Drake på jakt etter en gullstatue fra El-Dorado, og utforsket et tema vi ikke hadde sett så mye av i spillbransjen; nemlig skattejakt. Hva jeg oppfattet som et solid eventyr med herlig grafikk og en troverdig historie med gode karakterer, var dog ikke helt perfekt og slet med en kort lengde, noe repetisjon og bare en middels gjenspillingsverdi. To år senere var det klart for oppfølgeren «Uncharted 2: Among Thieves» der utviklerne hadde fikset på mange av problemene «Uncharted: Drakes Fortune» hadde. Denne oppfølgeren er større, bedre og mer engasjerende enn sin forgjenger, men er den perfekt?

In medias res

Åpningssekvensen i «Uncharted 2: Among Thieves» er brå, den er røff, og den gir et godt førsteinntrykk til spillets engasjerende hovedhandling. Vi blir sendt rett til midten av handlingen der spillets hovedperson Nathan Drake våkner opp hardt skadd i et tog som henger vertikalt nedover en fjellside i Himalaya-fjellene. Det sier seg selv at man ikke havner oppi i en slik situasjon uten videre, og at en virkelig dårlig dag må til for at noe sånt skal skje, så hvordan havnet egentlig denne barske eventyreren oppi denne situasjonen i det hele tatt?

Vi blir sendt til begynnelsen der vår venn sitter avslappet på en sydhavshøy med en kald flaske med øl i hånden, og hans gamle venn Harry Flynn dukker opp med den australske skjønnheten Chloe Frazer. De vil ha han med på et oppdrag som innebærer å finne Marco Polos tapte flåte, og det leder dem raskt på sporet mot det glemte og gjemte riket Shangri-La - også kjent som Shambala - der den store og mystiske Cintamani-steinen visstnok skal befinne seg. Dessverre går ikke alt som planlagt for Nathan, og en maktsyk krigsforbryter med slavisk aksent ved navn Zoran Lazarevic blant annet skaper store problemer for den enstødige skattejegeren. Det tar ikke lang tid før Nathan befinner seg oppi en situasjon der svik, farer og avgjørende revurderinger er et faktum.

Handlingen i «Uncharted 2: Among Thieves» mener jeg er en langt mer engasjerende fortelling enn historien i «Uncharted: Drakes Fortune» var - selv om sistnevnte hadde en svært solid hovedhandling. Denne gangen blir det tatt opp et mye mer spennende tema som heller ikke er brukt så mye før (El-Dorado var jo egentlig blitt brukt nok allerede), tar oss med til flere og mer varierte steder og omgivelser, samt at de samme morsomme personlighetene fra forgjengeren er tilbake - sammen med en del nye karakterer.

Naughty Dog har virkelig gjort en god jobb med å gjøre persongalleriet til noe spennende og troverdig, og sammen med at dette er personer du vil bli godt kjent med, vil du ofte trekke på smilebåndet over humoristiske replikker og kommentarer som dukker opp i ny og ne. Historien består av en haug av motivasjonsfaktorer der persongalleriet er en av dem, samt at handlingen er så godt flettet sammen og har så god flyt at jeg alltid fikk lyst til å fortsette - ikke bare for å følge med på historien, men også for å oppleve den.

Vakkert og skampolert

Noe som både er en god motivasjonsfaktor og en viktig brikke i den briljerte flyten spillet har, er variasjonen i omgivelsene. Dette spillet er ikke som «Uncharted: Drakes Fortune» der jungellandskap dominerte settingen; her blir vi tatt med til et museum i Istanbul (der det selvsagt skal stjeles og naskes litt), jungelen i Borneo, en landsby i Nepal som er blitt herjet med, og den kjølige fjellheimen i Tibet. Jeg ble ikke lei omgivelsene før jeg ble sendt til noe annet, og jeg er i tillegg blitt utrolig imponert over hvordan alt ser ut.

Detaljrikdom er noe man nemlig vil finne mye av i «Uncharted 2: Among Thieves», og grafikken i spillet er noe virkelig autentisk for denne generasjonen. Ikke bare er omgivelsene fantastisk detaljerte og designet, men personanimasjoner, effekter og lys, skygge, farger og nyanser er utført på briljant vis alt sammen. Med dette skal jeg absolutt ikke legge skjul på at «Uncharted 2: Among Thieves» nærmest er perfekt på den grafiske fronten.

«Uncharted 2: Among Thieves» er i likhet som sin forgjenger filmatisk og kan flere steder minne om en interaktiv eventyrfilm; musikk som overalt dukker opp er velkomponert og svært likt det man finner i film, kameravinklene blir ofte satt i en mer cinematisk stil også i gameplayet, og mange av mellomsekvensene kan i stor grad minne om filmscener. Her er igjen kameravinklene et faktum, men det er stemmeskuespillet som virkelig dominerer. Dette er utført på en mesterlig og realistisk måte, og får fram de tidligere roste personlighetene samt at stemmene føles svært konsistent til karakterene de tilhører - her er Chloe Frazers dype kvinnestemme et godt eksempel. Cinematografien, regien og det visuelle i sin helhet i «Uncharted 2: Among Thieves» er virkelig mesterlig utført og skampolert, og det er et bevis på at selv om det er selve moroa som teller i et spill, kan en ypperlig presentasjon og en vakker visuell stil trekke opp opplevelsen til de grader.

Skyting, klatring, og puslerier

Gameplaymessig er «Uncharted 2: Among Thieves» ganske likt sin forgjenger; det har bare blitt gjort noen få endringer, og det fokuset var rettet mot i «Uncharted: Drakes Fortune» er også i søkelyset denne gangen. Man kan ganske enkelt si at gameplayet kan deles opp i tre hovedgrupper: Kamp, klatring og gåteløsning, der sniking også har tatt sitt inntog. Sistnevnte er ikke i et like stort fokus som de andre elementene, men i ny og ne dukker det opp noen snikeoppdrag, og mulighet for snikangrep - eller -mord - har også dukket opp.

Sammen med andre forbedringer i nærkampsystemet har dette gjort spillet hakket mer variert og morsomt til tider, og i tillegg til snikingen er også klatringen ganske morsom. Det er nå litt forutsigbart og enkelt, men er likevel såpass morsomt at jeg alltid gledet meg over at det dukket opp. Kontrollsystemet er også velfungerende; det er intuitivt, og systemet ligner på det man finner i andre tredjepersons-spill.

Dette betyr likevel ikke at gameplayet er perfekt balansert, og i mine øyne er det største ankepunktet i «Uncharted 2: Among Thieves» er at det rett og slett ikke er variert og balansert nok. Det blir til tider enten litt for lite, eller for mye av det gode, og det er spesielt gåtene og kampene jeg sikter til her. Gåtene er rett og slett for få og litt for enkle, og når man innser at de dukker opp bare noen få ganger i spillet, og at de kan løses ganske lett ved hjelp av dagboken til Francis Drake (forfaderen til Nathan), merker man fort at det godt kunne blitt lagt mer arbeid i dette.

Kampene derimot, er det litt mange av samtidig som mange av dem er i lengste laget. Greit nok, systemet i seg selv fungerer veldig bra: Som sagt er nærkampsystemet forbedret, dekningssystemet fungerer like godt som alltid, og man vil gjennom historiens gang støtte på mange kule og bra våpen - som det selvsagt skal skytes russere med. Når det omsider holder på en lang stund kan det fort bli ensformig og litt kjedelig, og det er i disse øyeblikkene jeg savner skikkelig perfeksjon. Dette kan i tillegg sammen med at lasersikter, stridsvogner og rakettkastere ofte kommer inn i bildet gjøre at «Uncharted 2: Among Thieves» kan føles som et krigsspill - noe det absolutt ikke er eller passer til, og noe jeg absolutt ikke vil se det framstå som. «Uncharted 2: Among Thieves» er nemlig et eventyrspill: Et spill der jeg håper på et langt og eksotisk eventyr jeg har drømt om å oppleve helt siden jeg var en liten unge, men som dog ikke utnytter dette til det fulle.

Jo flere, jo bedre.

Der det omsider er morsomt å kjempe, og der fokuset er rettet mot kamper - er flerspillerdelen. Du leste riktig: I «Uncharted 2: Among Thieves» har dukket opp noe mange savnet i forgjengeren. Nemlig en flerspillerdel. Joda, Naughty Dog er ikke de mest erfarne med flerspillerspill, så her har de lånt fra gigantene som «Halo» og «Call of Duty». Her har vi moduser som «Dødskamp» (som så å si er det samme som «Team Deathmatch» i «Call of Duty»), en elimineringsmodus og en slags «Capture the Flag»-modus bare med skatter. Et rankingsystem er det også, og som i alle andre spill låser man opp frynsegoder og andre saker og ting jo høyere opp man kommer. Selv om denne delen av spillet definitivt ikke når opp til den i flerspillergigantene, er resultatet overraskende solid, og man kan investere mange timer med moro i disse modusene - noe jeg selv har gjort, og jeg er enda ikke lei i det hele tatt.

Det er i tillegg en coop-modus der du kan spille side om side med enten venner eller komplett ukjente. Her kan man spille gjennom en setting fra enspillerdelen med en annen målsetning og handling, og det er faktisk høyst troverdig og engasjerende. Her må man virkelig samarbeide; banene er fortsatt vanskelige på letteste vanskelighetsgrad, og hvis ikke du og kompisen din hjelper og følger med på hverandre er det stor sannsynlighet for at dere begge stryker med. Det er ofte svært utfordrende og intenst, men det er nettopp dette som gjør denne modusen så morsom!

Et must for PS3-eiere

«Uncharted 2: Among Thieves» er verken revolusjonerende eller banebrytende, men er likevel noe fantastisk og en bemerkelsesverdig forbedring fra forgjengeren. Historien er skikkelig god og utrolig godt flettet sammen, omgivelsene er utrolig varierte og detaljerte, spenningsfaktoren er på topp og det visuelle er noe av det beste jeg har sett maken til. Spillet sliter dog med et litt for ubalansert og lite variert gameplay, og selv om dette ikke er utført på noen dårlig måte - spillet er som oftest uhyre morsomt å spille - hadde jeg virkelig likt å se en siste polering på dette planet. Det hadde nemlig med den fantastiske enspillerdelen og solide flerspillerdelen utgjort et plettfritt mesterverk. Noe Naughty Dog ikke er langt i fra og få til, og noe jeg håper de får til med «Uncharted 3: Drakes Deception».