Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Elite Dangerous

Jeg skal ærlig innrømme at jeg føler meg bedre enn andre i verden som offentlig innrømmer at de liker simulator-spill. Det har ikke falt meg inn å beundre menneskene som setter seg ned og tar seg tid til å beherske mekanikkene bak fly-, tog- og agrikultur-simulatorer, da jeg er for opptatt med å stå utenfor vinduene deres og rope ukvemsord med supermodeller i hver arm foran en brummende Ferrari. Disse tause, staute heltene har jeg derimot fått en ny respekt for etter å ha brukt i overkant av 100 timer i Elite: Dangerous - spillet No Man's Sky prøvde å være.

I det herrens år 3300 bestemmer en stum, kjønnsløs skapning, altså deg, at tiden er moden for å gjøre galaksen til din østers og kjøpslå, drepe eller utforske deg gjennom universets uendelighet. Du blir utstyrt med ditt eget lille skip, samt en rask gjennomgang av character creation-funksjonen, men siden du aldri forlater skipet eller får særlig mulighet til å betrakte deg selv bortsett fra kroppen din når du sitter i pilotsetet gjør dette til bortkastet tid. Med et oppmuntrende klaps på rumpa sendes du svevende av gårde i det gjespende gapet av uendeligheten - Ikke det mest omfattende oppsettet i verden kosmos, men det funker.

Fremfor å ha en historie å fortelle lar spillet deg utfylle en rolle hvor fortelleren er deg, noe som like gjerne kan være til din fordel for det ser ikke ut som om noen av manusforfatterne plukket opp en penn i det hele tatt, eller mer til poenget; eksisterte. Utslitende mye arbeid er derimot lagt inn i spillets kulisser, hvor romstasjonene skal reflektere makten og velstanden til de ulike faksjonene, men det virker som om spillet er av den oppfatning at dette bare er unødvendige detaljer som trekker ned på tiden du kunne brukt til å finne ut hvor i faen knappen til landingsutstyret er.

Jeg kan på en måte like dette, siden større deler av opplevelsen min gikk til å mestre kontrollene og det siste jeg trenger er påminnelser om at det er en galakse der ute som venter på at jeg skal gro mine første melketenner og delta i intergalaktisk krigføring som spillet aktivt reklamerer for. Det var derimot kjedelig når jeg omsider hadde tid til å lese en av de mange avisene spillet tilbyr at jeg fant ut hvor lite interessant de politiske intrigene og den fjerne krigføringen virker herfra, ettersom det overhodet ikke er innbydende og er mer som å bli kastet midt inn i Harry Hole-serien og forvente at du skal kunne forstå hva faen det er som skjer.

Men, jeg skal ikke male fanden på veggen helt enda. Noe med dette spillet må jo være engasjerende siden det fikk meg til å sitte stille i over hundre timer, og med det vil jeg ta opp hvor avslappende Elite:Dangerous er. Når jeg fant ut at jeg ikke er skapt for lengre romkamper, og utforskning var en rask måte å bli strandet i det ytre rom på, slo jeg meg til ro med langtransport i stedet. Sett på en podcast eller den plata du utsatte å høre ferdig, og la timene fare av gårde mens du gradvis beveger deg forbi arbeiderklassen og jobber deg opp mot større og bedre romskip.

Spillet innehar derimot en svært bratt læringskurve og dybde, og kunne virkelig gjort litt mer for å gjøre seg forstått for lekmannen, men det er vel denne sorten affærer som polstrer egoet til PC-nerder etter at man har gått gjennom de nødvendige åtte ukene med opplæring som skal til for å slå ut koppholderen. I lengden sliter Elite:Dangerous med å gjøre seg minneverdig. Langtransporten var i grunn den mest produktive fremgangsmåten, men man kan ikke leke rom-UPS i 130 timer uten at det mister glansen til slutt.

Jeg prøvde meg på et og annet leiesoldat-oppdrag som oftest innebar å drepe desertører eller pirater, og begynte omsider å få teken på kampsystemet. Problemet jeg omsider møtte på var at det ikke fantes noe naturlig steg opp fra å mestre kontrollene nok til å kunne slåss mot flere om gangen, og når profitt er den eneste motivatoren tar det ikke lang tid å innse at man like gjerne kunne brukt denne tiden på å kjøre langtransport og kartlegge solsystemer underveis.

Hva enn du trekker ut av denne anmeldelsen, ikke la det være at Elite:Dangerous ikke er verdt tiden din, for det er det virkelig. Fra publikumsbenken har jeg lenge vært under inntrykket at rom-simulatorer har vært særlig tørre affærer, sittende fast mellom flight-sims og rail-shooters, og Elite:Dangerous later til å fange det perfekte midtpunktet mellom disse, med fri utforskning og en historie bare du kan fortelle. Den bratte læringskurven virker uoverkommelig med det første, men hvis du har spilt Dark Souls vet du hvor ubeskrivelig deilig det er å gni det inn i ansiktet til alle åndsingene som ikke har klart det.

Forfatteren av dette innlegget vil gjøre det kjent at han er høy og kjekk og at karakterer er teite. 5/10 betyr ingenting, akkurat som familieverdier gjør for ham.

Samlet karakter: 5/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10