Tron Run-r

Forfatteren av dette innlegget ønsker å gjøre det kjent at karakteren 5/10 ikke betyr noe for denne anmeldelsen og han gjør dette hele tiden, den dusten. Det gjør heller ingen andre tall mellom 1 og 10. Dette er ikke clickbait. Nei, du kan holde kjeft.

Det er med en stor og sunn dose skepsis jeg går enhver filmbasert spilltittel i møte. De har ikke akkurat et ry på seg for å være av den kvalitetssikrete sorten og verstingene til å dele ut sitt stempel for kvalitetsgaranti i sin tid var Nintendo da LJN publiserte det ene søppelspillet etter det andre, gjerne basert på filmer hvor Arnold Schwarzenegger hadde hovedrollen og til og med Wayne's World, hvilket stiller spørsmålet; "Hva i faen er det som skjer med verden?"

Poenget mitt er at å ha en negativ innstilling ikke bare er en dårlig ting. Selv om det er slitsomt for alle rundt deg å høre et tungt sukk og stønn hver gang de foreslår et sted å spise lunsj eller hva slags film dere skal se, så er jo det verste utfallet at du hadde rett noe som gjør holdningen din berettiget. Mens det beste som kan skje er at det du tvilte på viste seg å være bra, så lenge du ikke er overrasket hvis ingen orker å være med deg lengre.

Jeg anser filmspill å være muligheten til å få meg interessert i hva enn det baseres på, og mange kuker til denne muligheten på måter jeg kun kan beskrive som "grasiøst katastrofalt." Gode eksempler på dette er Transformers, Thor, Spiderman, Harry Potter og Green Lantern. Alle forferdelige og generiske spill på hver sin måte, men det er med glede i hjertet at jeg kan fortelle deg at Tron Run/r ikke skuffet.

Hva dette spillet har med selve franchisen å gjøre vet jeg pent lite om, akkurat som jeg vet lite om Trond i utgangspunktet. Jeg føler igrunn ikke at jeg trenger å vite alt om binære tall og hacking eller hva faen det er som gjør Tron til et kjent varemerke for å kunne nyte det.

Tron Run/r er et løpespill, og du spiller en navnløs skikkelse jeg bare gjetter ikke finnes i Tron-universet som kun løper fremover helt til han gjennom din enestående evne til å enten stinke i spill eller midtlivskrise møter veggen. Det er ingen filmatisk introduksjon som forklarer hvorfor eller hvem du er. Du bare er, og det er helt greit for meg.

Jeg fant det veldig pussig at spillet bestemmer seg for å gi meg tips i å hvordan best mulig få high-scores allerede før utviklerlogoen har krysset skjermen, og det er her jeg begynner å lure på om jeg ikke har tatt meg vann over hodet. Heldigvis er resten av spillet ganske selvforklarende i det man får introdusert tre forskjellige moduser; Disc mode, Whiteout og Stream.

I Disc mode blir du kastet ut i et digitalt løpemareritt, hvor du utsettes for hinderløyper av varierende sort. Totalt er det seksten baner i denne modusen, og vanskelighetsgraden eskalerer uten å føles overveldende. Banene er akkurat mange nok og slenger inn nye funksjoner og hindere hele tiden for å holde opplevelsen fersk, men ikke kjent nok til at du kan slappe av. Ofte må man kombinere flere typer unnamanøvere og angrep for å komme seg videre, og det er her jeg begynner å bli forbanna. Men det er den gode sorten forbanna som får meg til å ville fortsette. Sinne får ting gjort, enten det er oppvask, gressklipping, spill eller sex.

Jeg klarer derimot ikke riste av meg følelsen av at dette er løst basert på en Xbox 360-indietittel jeg så for noen år tilbake kalt Tech 3001, hvor premisset mer eller mindre var det samme, men karakterens løpehastighet var økende. Dette er riktignok ikke tilfelle her, men den fikserte hastigheten er passende når man tar i betraktning alt som skjer på skjermen. Her det faen ikke tid til å klø deg på ballene eller svare den stakkaren som tror en bong kan eksplodere i ansiktet ditt på en kristen facebookside - Konstant fokus kreves hele tiden og det kan jeg like.

Videre har vi Whiteout hvor man får muligheten til å kjøre den klassiske Light Cycle i et bokstavelig kappløp mot tiden som får deg til å eldes 120 år på bare noen sekunder og eksplodere i digitalt støv hvis du ikke fullfører innen visse tidsrammer. Premisset er mer eller mindre det samme mens vrien er at timeren ikke skal kunne tikke ned til null.

Sykkelen kunne hatt litt bedre kontroller. Rundt svinger må du "drifte" eller bruke håndbrekket for de av dere som kjører bil, og det smyger sakte inn på meg at jeg ikke kunne fått lappen for så mye som en sparkesykkel når jeg gang på gang flyr rett i veggen. Det er derimot oppmuntrende at selv om min digitale sjel ligger i omfavnet til en hevngjerrig og bitter mekanisk gud at spillet ser seg nødt å belønne meg med 200 poeng fordi jeg antageligvis døde inspirerende.

Den tredje og siste modusen er Stream - og som en onkel tilbake fra midtøsten, er det mest ustabile innslaget. Stream er en slags survivalmodus, med en endeløst og tilfeldig genererende bane som jevnt fordeler Disc og Whiteout-moduser ment for å teste alt det du har lært hittil, noe jeg kunne ha satt pris på hadde det ikke oppført seg som et hakk i en sjelevrengende dårlig danseband-plate. Uansett hvor mange ganger jeg prøver får jeg ikke en sømløs opplevelse og spillet hakker meg inn i det gjespende gapet av fortapelse til jeg er tom for liv og må gi opp. Her får derimot sinne løst dette problemet ved å ikke spille mer, noe jeg antar er mot spillets hensikt.

Spillet har den velkjente estetikken til filmene. Bunnløs sort og arktisk blå om hverandre som danner et motherboard av en by jeg ikke kan si jeg kjenner igjen. Det er flashy som bare faen og dette øker på etterhvert som man stiger i rekkene - såpass mye at det kjennes ut som jeg ruger på et kraftig epilepsi anfall.

Trond Runa/r varer ikke særlig lenge jeg kan ikke si at jeg føler for å plukke det opp igjen nå som jeg har fullført brorparten av alt det hadde å tilby, men dette var et velkomment temposkifte fra den enorme drittbylten av det jeg igjen med sarkasme leser som "interaktiv historiefortelling." Det er utfordrende og hadde det ikke vært for Disney-logoen hadde jeg nesten trodd at dette var et indie-spill fordi det er nesten utilgivelig kort. Jeg kunne sett for meg at dette hadde hørt hjemme i en arkadehall ved siden av en Dance Dance Revolution-maskin etter musikken å dømme.

Hva slags spørsmål jeg stiller til et spill er enkelt besvart denne gangen. Det er her for å teste min reaksjonevne og oppfølgningsspørsmålet jeg stiller meg selv etterpå er; "Hadde jeg det gøy?" Ja, det hadde jeg. Av og til er det greit å ikke slappe av, være anspent som fy og skrike "FAEN TA DEG OG LEADERBOARDENE DINE" til tv'en når du er drittlei av følelser. Jeg hater det ikke og med det får Tron Run/r en lunken anbefaling som ikke gjør meg ubekvem.

Tron Run/r får karakteren; Jeg hater det ikke/10.