Gone Home

Forfatteren av dette innlegget ønsker å gjøre det kjent at karakteren 5/10 ikke betyr noe for denne anmeldelsen og han gjør dette hele tiden, den dusten. Det gjør heller ingen andre tall mellom 1 og 10. Dette er ikke clickbait. Nei, du kan holde kjeft.

Det er ikke lett å være glad i indiemarkedet når normen er at spillene som slippes ut ikke kan vare lenger enn to timer. Dette er knapt tid nok til å lage en collagebok om de finere punkt innen det profesjonelle ilder-knivkamp miljøet og lime greia sammen med kaldt sperma. Mer enn ikke i det hele tatt føles det som om jeg utsettes for en virtuell jobbsøknad til nestemann som ønsker å jobbe sammen med EA og bortforklare micropayments til de hviskende stemmene i kroken av kontoret med hodet dypt plantet i kokaintrauet.

Jeg brukte faen meg ikke mer enn én og en halv time på Gone Home, enda et innslag i spillsjangeren jeg med teit stemme leser som "interaktiv historiefortelling," som bare såvidt er historiefortelling og tøyer strikken for hva som kan kalles spill. Jeg er helt henrykt over å kunne fortelle deg om det.

I Gone Home spiller du som Kaitlin - dette stemmer fordi det står på førerkortet ditt og da er det sant. Du kommer hjem til et enormt tomt hus og oppgaven faller på deg til å finne ut hvorfor dette er tilfellet. Hva "plottet" kan være er ikke lett å si, men det er tydelig at produksjonen har lagt vekt på ditt forhold til din søster Sam, som har fått mest av oppmerksomheten, da hennes indre tanker er spredt rundt om kåken og på merkelig vis har manifestert seg i tilfeldige objekter - Gud vet hvordan.

Sam kan jeg like etterhvert som hun finner ut om punkrock og blir for rebell til å kunne sitte stille ved middagsbordet uten å skrike om hvordan "regjeringa undertrykker kunst, mann." Du finner også små kassetter med garasjepunk som du etter mye prøving og feiling klarer å få presset inn i en kassettspiller - Ja, forresten, det er 1995 og kassettspillere var ei greie da. Det er noe kul musikk her og bandet som spiller låtene eksisterer faktisk.

Din søster er nemlig blitt forelsket i en jente som er skikkelig punker, mann, og det er hennes forvandling fra Street Fighter noob på 7-11 til punkergroupie som er den plottdrivende karakterutviklingen.

Det er noen få øyeblikk hvor du snubler innom tilsynelatende forstyrrende øyeblikk frosset i tid, men spillet putter foten i kjeften nesten med en gang ved å få Sam til å telepatisk fortelle deg at hun bare farget håret, og at det ikke er ekte blod som ligger klint utover hele badekaret. På et eller annet tidspunkt snubla jeg over et pentagram og et navneskilt men spillet bare hevet skuldrene og himlet med øynene som for å si; "Lol, tenåringer, amirite?"

Ved siden av Sam finner man også ut om livet til din far, en konspirasjonsforfatter og mor som driver naturvern. Utbredelse om hvem disse to figurene er i livet ditt blir ikke gitt i så stor grad eller sammenhengende rekkefølge, og det legges mer vekt på hvordan i alle dager det kan ha seg at bøkene til far din ikke selger og byråkratiet din mor er nødt å håndtere i hva enn faen hun driver med. Det er bare et problem med dette.

Dette er overhodet ikke interessant eller involverende historiefortelling. Hele faens opplevelsen blir til slutt kokt ned til papirarbeid og hvis du noensinne har hatt skjebnens grusomme uhell ved å jobbe på et kontor vet du nøyaktig hvor stor faren er for å kjenne trangen til å ta med deg våpen dagen etterpå for å avslutte livets evige dans på sjefens kontor.

Tempoet er noe treigt, men det er passende når man tar i betraktning hva slags miljø man er i, til forskjell fra spill som Everybody's Gone to the Rapture. Dette er en setting som tidvis er interessant å utforske og det lønnes ikke å løpe gjennom, men det er for det meste en fasade.

Allerede i første øyeblikk når spillet starter til det slutter begynner de melankolske vibbene og gjøre et forsøk på hjerterota mi, mest gjennom Sam som kanaliserer sine tanker gjennom tid og rom ved bruk av papirbiter, nøkler og kaffekopper. Problemet med dette er tonen som spillet setter ved å gjøre disse dagboknotatene utrolig korte og før jeg aner ordet av det nøster jeg opp i hvorvidt det var svart magi som drepte JFK til svellende synthmusikk som prøver å spille på følelsene mine.

Jeg vet heller ikke hva poenget er med at jeg skal samhandle med hver eneste lille ting i huset; fra kopper til tallerkner, bøker, plaster og kosebamser, men det stinker av å polstre spillet med så mye tidsbruk som overhodet mulig, for som jeg nevnte tidligere brukte jeg kun en og en halv time på dette. Nå som jeg vet hvor alt er kommer det til å ta enda mindre tid skulle jeg finne på å spille igjen, kanskje ikke mer enn førti minutter for alt jeg vet, og for 169 kroner er det ikke akkurat mye å rope hurra for.

De få gangene det ellers stive og følelsesløse ansiktet mitt vurderte å rykke i smilebåndet var da jeg hørte garasjepunk-låtene. Det som trekker spillet mest ned er at det underspiller øyeblikk som faktisk kunne hatt påvirkning ved å rett og slett slå seg selv i trynet for å underholde meg, og det er aldri greit når en venn skader seg selv for oppmerksomhet. Dette er interaktiv historiefortelling så utrolig basalt og kjedelig enkelt at det er til sjangeren hva Rune Rudberg er mot bruktmøbelmarkedet for seksuelle avvik.

Gone Home har ikke etterlatt meg tilfredsstilt på noen måte og er mer komisk enn det er dramatisk og rørende. Hvis du mot all formodning skulle være uenig med noe av det jeg sier råder jeg deg til å sette på den tristeste låta du vet om og undersøk teorien om at JFK ble drept av en magisk kule og fortell meg at du ikke ler.

Spill Firewatch.

Gone Home får; Å oppdage at du må bæsje etter at du har dusja og alt er forgjeves.