Naruto Shippuden: Ultimate Ninja Storm Revolution

Naruto Shippuden Ultimate Ninja Storm Revolution - Spetakkel.

Dæven, det der er litt av en munnfull. Jeg har egentlig aldri vært en anime eller manga-fan, men hadde i min tid en viss interesse i Love Hina av grunner som burde være åpenbare for alle som har vært borti den slags, og for de som ikke klarer å lese undertoner så prøver jeg å si at dette var soft-coreporno som kunne fått meg ferdigrunka gjennom en atomvinter. Den andre konkurrenten som skulle prøve å gjøre meg interessert var Naruto, et programkonsept jeg på den tiden fant store problemer med, da jeg i min barnslige naivitet trodde at det var det som kom til å skje med meg når jeg ble stor, å bli vervet i en krig jeg driter i. Jeg var ingen populær søttenåring.

NinjaStorm er en av de veldig behagelige spillene man snubler over en og annen gang. Nå er jeg selvsagt smertelig klar over at det har blitt lagd spill tid denne serien i mange år, men trailere til de nyere titlene hadde en viss preg av nød over seg og fristet mer. Som om de skrek at jeg måtte ta dem over kjøkkenbenken før mannen deres kom hjem. Riktignok er dette et veldig stilig spill vi skal dissekere her, men før vi gjør det må noen ting diskuteres og fåes ut av veien. Advarsel; jeg kommer nå til å henvende meg til seriens karakterer som om alle vet hvem de er.

For det første er det et enormt balanseringsproblem her i mine øyne. Det er rett og slett helt forbi min fatteevne at en førsteårs Sakura skal gi min Obito rundjuling i en treningsrunde. Flere ganger i løpet av turneringsmodusen tenkte jeg "åh faen ikke han" når neste runde kom og hva skjedde? Det hele var over på bare sekunder, en klar forbedring i forhold til serien som gjerne bruker fire timer på hver eneste slåsskamp. Jeg vant, er hva jeg prøver å si. Slik er skjebnen til et spill som dette, at når du har et så enormt galleri av karakterer og skal sette dem opp mot hverandre i en slik fasong, blir utfallet bare latterlig. Til og med i Injustice: Gods Among Us slipper man ikke unna. Jeg så General Zod smadre Batgirl gjennom månen og hun børsta bare det utenomjordiske støvet av seg og fortsatte dysten, mens her påkaller jeg et monster født av en døende sol til å regne helvetesild over en tiåring og han har til og med krefter i kroppen til å slenge kastekniver etter meg? Greit, dette blir litt flisespikeri. Slåssespill har alltid vært slik, og Tekken er kanskje den merkeligste jeg har vært borti. Der kan man faen meg være en gammel Inkagud og mørklegge hele verdenen i skyggeflamme, men ingenting stopper det lille oransje copyrightsøksmålet av en øgle fra å sette fyr på meg før det skjer.

Ultimate Poopden har som alle fightere et variert utvalg å dele ut bank på. Du har World Ninja Tournament som følger et non-canon plott med utgangspunkt i en slags verdensomspennende turnering, Free Battles, treningskamper, Ninja Escapades og onlinemodus som jeg for øvrig tapte grusomt stygt i. Jeg vet rett og slett ikke hva det er folk får så bra til i dette spillet, men jeg akter ikke å bli en av de menneskene som er tilbakestående flinke i et spill for å briefe med det. Det er rett og slett for teit at man skal sitte med kunnskapen om en 40-hit combo i Anarchy Reigns i kroppen og at det er summen av hvem man er før man danser ut av dette livet i gammel alder med en rusten pacemaker i brystkassa.

Den mest artige, dog korte delen av spillet er Ninja Escapades hvor man kan se korte videosnutter av viktige hendelser fra serien, og delta i slåsskampene som dukker opp innimellom. Dette er vel det nærmeste man kommer en historiemodus som faktisk er relevant for serien i seg selv.

Det teiteste av alt oppi dette må være ninjaturneringen. Enhver som kjenner til serien og dens karakterer vil med en gang fatte at superninjaer som vil ødelegge verden ikke i sin villeste fantasi ville deltatt i en faens turnering når man har viktige ting å fore, som for eksempel å mane frem et mangearmet monster for å gjøre sivilisasjonen til slaver. Det er også enormt kjedelig når hver eneste slåsskamp handler om å banke ballene ut av folk, bokstavelig, for å se hvem som har mest baller når tida er ute. Ingenting er annerledes etter hvert som man stiger i rekkene og oppgaven er hele tiden den samme. Banke. Baller.

Før hver kamp velger man hvilken "type" man skal være; Ultimate Jutsu som gir deg muligheten til å utføre signaturbevegelsene til en karakter, Awakening Type som, dersom man kan det, gir deg muligheten til å skifte form og dele ut enda større mengder juling enn før i en kort periode og den siste er Drive Type, et slags support opplegg hvor man kan bruke forseglingsteknikker, men det er det virkelig ikke noe poeng i da det snevrer inn mulighetene dine i kamp og gjør opplevelsen monoton.

Selv brukte jeg Free Battle modusen mest, hvor man kan velge mellom en enkel 1v1 eller team match. Å velge sin favorittkarakter fra serien og utføre spektakulere angrep er virkelig gøy og utrolig tilfredsstillende. Når motstanderens helsemål går mot slutten og man utfører en karakters signaturangrep må man som regel gå gjennom et lite stillbilde over et instagramfilter med voice-over av karakterens livsrefleksjon som tærer på tålmodigheten min mer enn å høre hvor stor jeg har blitt i familieselskap og om jeg har blitt homo. Men her kjenner jeg at moroa begynner å ta slutt. Etter å ha spilt gjennom med nesten alle mulige karakterer og gjort alt jeg har lyst å gjøre er spetakkelet over og man sitter ikke igjen med så mye motivasjon til å fortsette. Spillet er en tidlig utløsning, skuffende kort glede, men glede allikevel.

Hva ferdighet angår trenger man ikke være særlig flink. Du kan dele ut enorme mengder juling ved å bare trykke en knapp kontinuerlig noe som gjør det hele litt kjedelig. Det virker rett og slett som om utviklerene malte seg selv i et hjørne når det kom til å velge hvor ting skulle være på kontrollen, og jeg antar jeg ser at det ikke kunne utspilt seg på noen andre måter når man skal være så sann mot serien som mulig, for tro meg når jeg sier at spillet virkelig er det. Hver eneste knapp har en funksjon relevant til kildematerialet sitt og dette funker som et tveegget sverd. På den ene siden har du en autentisk opplevelse som samsvarer med serien, men på den andre får man en spillopplevelse som er kort, kjedelig og ikke føles noe annerledes fra karakter til karakter, med mindre man er en av de helvetes dokkeninjaene som faen meg er vanskelig å holde styr på.

Natura Shepoopy Reve-whatever er veldig morsomt, men det mangler en slags læringskurve og burde ikke distansert seg så mye fra originalmateriale hva ninjaturneringen angikk da det er utrolig gørrkjedelig. Det er ikke så mye distansering, men heller å ignorere det på facebook, slå av telefonen og løpe femti kilometer unna.

Naruto Shippuden Ultimate Ninja Storm Revolutions får tre dagers våpenhvile i midtøsten/10.