Ukens tema og oppsumering (av og med yours truly).

Jeg fant for alvor ut hvor mye nettopp musikken i spill betydde for meg da jeg lasta ned et The Order: 1886-tema til PlayStation 4. Temaet det er snakk om er dette, og musikken det er snakk om er denne, Sir Galahad. Jeg ante ikke hva som kom til å vente meg, men jeg ble helt lamslått av det som gjorde. En dyster, vakker, hjemsøkende melodi. Jeg visste ikke at jeg likte cello og mannskor så mye. Denne melodien fikk meg (nesten) ene og alene til å ville kjøpe spillet. Den gjorde i hvert fall at det kom mye høyere opp på listen min, og jeg begynte å følge spillet med større interesse enn før. Jeg endte opp med å kjøpe spillet på release, og jeg har aldri angra siden. Elsk eller hat det (selv elsker jeg det og håper stadig på et The Order. 1887), det går ikke an å gjøre annet enn å elske lydsporet.

Jeg likte selvfølgelig spillmusikk fra før av, The Order: 1886 var ikke det første spillet som fikk meg til å innse at spill kunne ha bra musikk. Unik musikk. Men det var det første spillet hvor jeg ble fengsla ene og alene på grunn av lydsporet, uten å vite noen ting som helst om selve spillet. Jeg ble interessert i spillet bare på grunn av den ene melodien. Og det var det som fikk meg til å innse akkurat hvor viktig lyd, musikk og lyddesign var/er for meg.

Så, som nevnt i den forrige bloggen min så har du her fem andre melodier/sanger jeg har et spesielt minne til for å sparke igang denne ukens Stafettblogg, i tilfeldig rekkefølge:

#1 Wings of Kynareth/Sunrise of Flutes/Through the Valleys/Peace of Akatosh Fuck it: Hele Oblivion lydsporet
For mange har nok The Elder Scrolls-serien en spesiell plass i hjertet. De sier at favorittspillet ditt er det du spilte først, men jeg klarer fortsatt ikke helt å bestemme meg for hva jeg liker best av fireren Oblivion og treeren Morrowind. Jeg har også en veldig stor nostalgisk tilknytning til Morrowind, men kanskje det er noe i det de sier. Oblivion. Som med Morrowind så skjønner du fra de første notene på tittelskjermen at du står overfor noe helt spesielt. Et spill med en sjarm og atmosfære få kan matche.

Oblivion kom ut i 2006, og jeg var ti år gammel. Jeg spilte det for første gang da broren min hadde installert det på faren mins PC på kontoret. Jeg snek meg rundt i et landskap fylt av flamme og røyk mens jeg fortvilt prøvde å slå ned noen rare, ildskytende små troll-skapninger. Jeg spilte det deretter hos en kompis på PC-en deres, og derfra tok det ikke lang tid før jeg gikk og kjøpte det for selv. Jeg starta spillet, og det første jeg måtte gjøre var å snike meg ut alene gjennom mørke huler og skitne kloakker. Jeg kommer aldri til å glemme frykten jeg følte da jeg kom ned til en viss mørk gang. Blant lyder av slåssing og musepip kunne jeg høre en umenneskelig stønning. Musepipinga forsvant, og jeg kunne se skyggen av en enslig menneskeskikkelse på steinveggen foran meg. En menneskeskikkelse som vridde seg rundt, med sakte, tunge skritt. Skritt som nå var på vei rundt hjørnet og mot meg. Jeg tok opp sverdet mitt og gjorde meg så klar som jeg kunne bli på å møte hva enn som var på andre siden av det hjørnet. De forferdelige stønnene kom enda nærmere før skikkelsen endelig avslørte seg. En forderva menneskekropp, grønn av råte med flere kroppsdeler for lite. Dette var altså da mitt første møte med en zombie. En menneskekropp som aldri hadde slått seg til ro. Den var selvfølgelig lett å slå ned, men minnet kommer alltid til å sitte igjen. For å ikke snakke om kloakken du må igjennom rett etter. Den kloakken der er grunnen til at jeg fortsatt ikke går under bakkenivå med mindre jeg absolutt må. De atmosfæriske lydene hjalp heller ikke, og det hendte flere ganger at jeg rett og slett skrudde lyden av hvis jeg ble tvunget ned gamle ruiner.

Jeg og vennene mine var helt besatt med Oblivion. Vi spilte det hele tida, stakk på EB Games og kjøpte Shivering Isles og Knights of The Nine utvidelsene med en gang de kom ut, og i skolegården prata vi om hvor kult det hadde vært med et Oblivion med flerspillermuligheter. Det kjekkeste med å bli fadder i 6.? At vi kunne introdusere fadderungen vår for Oblivion. Det skjedde derimot aldri, da han selvfølgelig var for liten på den tiden, og vi endte ikke opp med å se så mye mer til ham.

Føler dette ble mer snakk om Oblivion generelt enn akkurat lydsporet, men poenget mitt var vel at å lytte til det igjen, spille Oblivion igjen, tar meg tilbake til den tida. En mer uskyldig tid. Jeg blir trist, glad... Et fantastisk lydspor knytta til et fantastisk spill og fantastiske minner, og jeg ville ikke vært foruten noen av delene.


#2 The Witcher III - Ladies of the Woods
The Witcher-serien... Ladies of the fucking Woods... Denne scenen er bare helt spesiell, helt unik. Jeg satt der målløs i flere minutter mens denne sangen spilte i bakgrunnen. For en sang. For en scene. For et spill. For en serie! Dette kommer for alltid til å være blant mine favoritt «ikke-selvlagde» spillminner/øyeblikk. Jeg skal ikke si noe mer, hvis du ikke har opplevd magien som er denne scenen så oppfordrer jeg deg i høyeste grad til å bare gå å spille The Witcher III for deg selv. Ikke søk det opp på YouTube, ikke spoil scenen for deg selv. Bare spill spillet. Glem at du leste denne bloggen (vel, kanskje ikke hele bloggen men akkurat #2 i hvert fall), og spill spillet. Innen du kommer til denne delen, og minnet om at du en gang leste denne bloggen kommer strømmende tilbake, så kommer du til å takke meg. Det er som øverste kommentar på YouTube-videoen sier: «This quest alone makes the game worth buying.» And he ain't kidding. Bare spill på polsk, er du snill.


#3 Dragon Age: Origins - Dragon Age: Origins (Main Title)
Hva kan kan jeg si? Dragon Age kom ut på et spesielt tidspunkt i livet mitt, og jeg kommer aldri til å glemme det. The Battle for Redcliffe, de fantastiske åpningsøyeblikkene, dwarven pride i the Deep Roads, Orzammar, alle timene jeg brukte mens jeg prøvde å komme ut fra The Fade, forferdelsen min da jeg fant ut at jeg hadde gått glipp av Leliana og starta hele spillet på ny... Alt starta med de bloddekte logoene og Inon Zurs fantastiske komposisjon, med alvesang og det hele. Jeg kommer aldri til å glemme den sangen, det spillet, den tida (på godt og vondt), Dragon Age: Origins kommer for alltid til å være et av mine absolutt favorittspill.


#4 Mass Effect 2 - Suicide Mission
Enda et Bioware spill, enda et favorittspill. Jeg har sjelden blitt så knytta til et crew som jeg ble med Mass Effect 2, og «suicide mission»-delen spesielt var noe for seg selv. Jeg er redd for å røpe for mye, siden jeg lever etter mantraet om at alt kommer alltid til å være en spoiler for *noen*, uansett hvor kjent scenen eller plottet er. Scenene før og etter «suicide mission» er like vidunderlige som resten av spillet. Et siste farvel med en spesiell person, en storslått tale, og så: den selvtitulerte melodien «Suicide Mission». Får gåsehud bare av å tenke på det.


#5 Assassin's Creed II - Ezio's Family
I likhet med SirThomas så var Assassin's Creed en gang i tiden favorittserien min. Hvis jeg skulle valgt ett spill så tror jeg det måtte blitt Assassin's Creed II, og skulle jeg valgt én sang så måtte det blitt Ezio's Family. Får gåsehud av å høre sangen igjen, og bare navnet vekker så mange minner. Husker fortsatt scenen med Ezios familie hvor jeg satt å venta på et /\-prompt som aldri kom.

Så, der har du det. Fem stykker/melodier fra spill som jeg alltid kommer til å ha med meg, samt litt mimring om gamledager og tanker rundt spillene og min aller andre blogg fullført. Ikke verst, om jeg så skal si det selv.

Rent musikalskt er nok AC II det mest stemningsfulle spillet i serien, selv om jeg også liker godt lydsporet i Black Flag.

The Witcher 3 har også mye bra, selv om man i det spillet kanskje legger mer merke til dialogene/stemmeskuespillet enn musikken. Jeg synes for så vidt det var helt strålende på engelsk

The Witcher III - Ladies of the Woods var fantastisk.

Jeg har ikke spilt det selv. Og ikke hørt sporet før nå. Døds fett.

Jeg har et par musikalske godbiter selv som jeg vil skrive noen ord om en av dagene

Jeg synes for så vidt det var helt strålende på engelsk

Er hakket mer strålende på polsk. =P

Neida, men det er som jeg sa til Xtord. Der liksom noe spesielt med å spille det på polsk, og jeg føler det får en større sjarm som det ikke har på engelsk. Føles mer eventyrlig. Men det er for all del ikke noe galt med å spille det på engelsk, og det viktigste er at folk får oppleve magien som er The Witcher. =) Men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg føler ikke møte mitt med Spoiler:The Crones hadde hatt samme inntrykk på engelsk. Jeg beklager, men jeg likte virkelig ikke stemmene deres på engelsk. Hadde kanskje følt annerledes om jeg hadde spilt på engelsk først, men nå gjorde jeg ikke det. Og etter å ha hørt Geralt på polsk er det vanskelig å gå tilbake.

The Witcher III - Ladies of the Woods var fantastisk.

Jeg har ikke spilt det selv. Og ikke hørt sporet før nå. Døds fett.

Ikke sant? Elsker spillet og kan virkelig anbefale det. Musikken gir en helt fantastisk stemning. Enten du rir rundt i solnedgangen og The Hunter's Path kicker inn, har ditt livs kamp med Hunt or Be Hunted som bakteppe eller om du bare spiller en vennlig runde Gwent, spillet har deg dekka.

Jeg har et par musikalske godbiter selv som jeg vil skrive noen ord om en av dagene

Jeg gleder meg!