Jeg må starte dette med å påpeke at jeg er vokst opp med Ocarina of Time, ett av de spillene som har stått mitt hjerte nærmest, og jeg har sikkert fullført det 15 ganger. Jeg er også utrolig glad i å finne feil med ting, og er det ett spill jeg skal påstå tiden ikke har vært snill med er det Ocarina of Time, ved å være så objektiv som mulig.

Det er utrolig mye å pirke på når det gjelder Ocarina of Time, både med orginalen og med relanseringen på 3DS. Men det verste er nok kanskje historia, som er tørr, treig, og en komplett ripoff av forgjengeren A Link To The Past.(Så lik at hadde spillet vært lagd av noen andre hadde det plagiatsøksmålet over Ocarina of Time vært over på et sekund).

Spillet er laget på en måte at man skal få sympati med karakterene. Sånn som for eksempel når Link forlater Saria som barn. Problemet er at karakterne er så statiske og blottet for personlighet at det absolutt ikke er noe der. Sånn ingen av karakterene i spillet har noen form for betydning og personlighet(Square slet omtrent like mye med det i Final Fantasy 7)(Nintendo slet med det omtrent frem til Twilight Princess).

Ocarina of Time har en score på 98 på Metacritic, fjern 20 av de poengene så hadde man kanskje vært inne på noe. A Link To The Past satte et gameplay som har blitt veldig standard for Zelda serien, med standardtypen at man må igjennom forskjellig templer og samle ting og tang som kan hjelpe deg. Helt grei formel, og appellerer godt til sitatet: If it aint broke, don´t fix it. men kontrollene og kamerasettingen i Ocarina of Time var alltid utrolig gode tilbake i 1998, på 3DS versjonen ble det bare klumpete og tungvint.

Musikken har alltid vært en viktig del i min spillopplevelse, og der har jeg ingenting å utsette på Ocarina of Time, fantastiske soundtrack har vært noe av Nintendos sterkeste kort siden de begynte med spill.

Så hvorfor er Ocarina of Time sett på som gudenes gave til spillverdenen? Her er det nok mange mulige svar å komme med, men ett er nostalgia. Når man var liten guttunge og opplevde Hyrule Field for første gang satt det en klump i hjerte på de fleste. Kanskje jeg har spilt det for mye? For det er egentlig ingen minneverdig plasser i Ocarina of Time. Barnetempelene er mye mer kreative og fascinerende enn voksentempelene(Som har tidenes verste navn)

Jeg er som sagt utrolig glad i Ocarina of Time, og det mye på grunn av nostaliga, det er et spill som vil leve lenge i historien, bare synd at folk ikke klarer å se at det nå er et av de svakeste Zelda spilla, siden så godt som alle som har kommet etter har fikset alle feilene med spillet.

Jeg synes det blir feil å se på spillet ut ifra dagens standarder. Når OoT ble sluppet tilbake i 1998, revolusjonerte det spillindustrien på flere måter. Nå 17 år senere, har naturlig nok spillene utviklet seg drastisk, på både godt og vondt. Etter min mening, er OoT et spill med minimale feil. Historien i Zelda endrer seg ikke drastisk i noen av spillene, så der er ikke OoT den eneste "synderen". Ser man på tidslinjen er det faktisk et av om ikke det viktigste spillet i serien, da det er der veiskillet for mange av de senere spillene skjer. Gameplayet og grafikken er meget bra til et 1998 spill å være. Bare se på nevnte Final Fantasy 7. Det ser jo egentlig ikke ut i forhold til OoT. Skal jeg gå imot min egen religion, kan jeg si at det samme gjelder Metal Gear Solid. Musikken har du allerede redegjort for.

Slår man sammen hele pakken, mener jeg OoT fortjener mye av den hyllesten det har fått og fremdeles får. Om det er tidenes beste spill, som det f.eks. ut ifra poengsummen til Metacritic er, er jeg dog fremdeles åpen for å diskutere.

Selvfølgelig skal man se på det basert på når det kom ut. Og jeg ser veldig godt hvor revolusjonerende det er. Men jeg glemte også å påpeke det at den historia der er akkurat samme i Twilight Princess også. WindWaker og Skyward Sword er de to første gangene Nintendo gikk utenfor komfortsonen sin når det gjaldt Zelda.

Men det er mulig å se hvor godt et spill har aldres, og der er bare FF7, OoT og MGS spill som virkelig ikke tiden har vært snille med, Final Fantasy 7 får en remake nå, det blir jo spennende, OoTs Remake fikser i min bok for lite, og eneste MGS remaken jeg har spilt er The Twin Snakes.

Final Fantasy 7 har noen fantastiske karakterer, Aerith, Sephiroth, Vincent, men mesteparten av karakterne er så håpløs ubrukelig og spiller ingen poeng i historia uansett hva. Metal Gear Solid nailer karakteriseringen fra første stund, der er det fantastisk godt skrevne karakterer.

Jeg er glad i alle tre spillene, veldig mye. Jeg er også glad i å finn feil. og på en måte blir dem "overrated" alle tre(Jeg klarer ikke å finne et godt norsk ord for det.)

Yes! Endelig noen som er enige med meg.

A Link To The Past satte et gameplay som har blitt veldig standard for Zelda serien, med standardtypen at man må igjennom forskjellig templer og samle ting og tang som kan hjelpe deg.

Fundamentet for denne spillserien ble vel støpt allerede ved det første spillet i serien, og har vært der siden.

Spillet er laget på en måte at man skal få sympati med karakterene. Sånn som for eksempel når Link forlater Saria som barn. Problemet er at karakterne er så statiske og blottet for personlighet at det absolutt ikke er noe der. Sånn ingen av karakterene i spillet har noen form for betydning og personlighet.

Link i seg selv er jo en stille protagonist. Det blir en slags form for projisering, hvor spilleren mer eller mindre "inntar" rollen som hovedpersonen. Kan sammenlignes med f.eks RPG-spill, hvor dette er standard (du lager din egen karakter, og former den etter dine ønsker). Sånn sett så vil jeg si at det fungerer.

Når det er sagt, så kan jeg til dels være enig i at mange av karakterene framstår som statiske, noe som alderen på spilet kan ta en del av æren for. Jeg vil nødvendigvis ikke påstå at de er helt blottet for personlighet, for man kan danne seg et bilde av karakterenes personlighet ut ifra dialog osv.

Men det verste er nok kanskje historia, som er tørr, treig, og en komplett ripoff av forgjengeren A Link To The Past.

Nå har vel Zelda aldri vært best i klassen når det kommer til historie, men selve plottet har aldri vært kjernen i denne serien heller. Jeg føler at historien danner et bakteppe for spillets gang, og legger til rette for eventyret i seg selv. For kjernen i denne spillserien har jo vært å utforske en interessant verden, og være med på et spennende eventyr.

Så hvorfor er Ocarina of Time sett på som gudenes gave til spillverdenen? Her er det nok mange mulige svar å komme med, men ett er nostalgia.

Nostalgia har mye å si for hvordan man tenker tilbake på, i dette tilfellet, gamle spill. Men, når spillet kom ut, så fikk det jo universielt god kritikk verden over. Da spilte ikke nostalgia inn på hvordan folk opplevde spillet, nettopp fordi spillet akkurat hadde kommet ut, og det er jo ikke til å legge skjul på at spillet var veldig bra for sin tid. Det er ikke uten grunn at folk får nostalgiske minner, for nostalgi kommer jo fra de gode minnene. Man er ikke nostalgisk ovenfor noe man ikke liker.

Jeg hadde skrevet en del mer, men uansett om jeg fjernet sitering og kortet ned avsnitt så fikk jeg ikke plass. Jeg får skrive en ny melding med resten av tankene mine ved en senere anledning.

Selvfølgelig skal man se på det basert på når det kom ut. Og jeg ser veldig godt hvor revolusjonerende det er. Men jeg glemte også å påpeke det at den historia der er akkurat samme i Twilight Princess også. WindWaker og Skyward Sword er de to første gangene Nintendo gikk utenfor komfortsonen sin når det gjaldt Zelda.

Grunnoppskriften ligger i alle spillene. Handlingen ligger rundt en viss helt, en viss prinsesse og en viss bad-guy. Så og si i alle spillene.

Final Fantasy 7 har noen fantastiske karakterer, Aerith, Sephiroth, Vincent, men mesteparten av karakterne er så håpløs ubrukelig og spiller ingen poeng i historia uansett hva. Metal Gear Solid nailer karakteriseringen fra første stund, der er det fantastisk godt skrevne karakterer.

Ja, nå var det bare grafikken jeg ville sammenlige. Karakterutviklingen har aldri vært det sterkeste punktet i Zelda spillene. Men det har jeg i grunn aldri heller følt et stort behov for.

Jeg er også glad i å finn feil. og på en måte blir dem "overrated" alle tre(Jeg klarer ikke å finne et godt norsk ord for det.)

Oppskrytt og overvurdert brukes vel litt om hverandre, selv om jeg synes overvurdert høres litt "snillere" ut. Og som sagt så er jeg enig i det. Til en viss grad.

Mange gode poenger både i bloggen og i kommentarene. Jeg kan nevne mange spill som er oppskrytt, Shadow of The Colossus, Final Fantasy VII og Super Mario Galaxy 2, men Ocarina of Time syns jeg fortjener all den hederen den får, men de som spilte spillet ''back then'' snakker selvfølgelig om det i dag med varme barndomsminner i bakhodet.

Mange gode poenger både i bloggen og i kommentarene. Jeg kan nevne mange spill som er oppskrytt, Shadow of The Colossus, Final Fantasy VII og Super Mario Galaxy 2, men Ocarina of Time syns jeg fortjener all den hederen den får, men de som spilte spillet ''back then'' snakker selvfølgelig om det i dag med varme barndomsminner i bakhodet.

Nostaliga spiller mye inn, det gjør det alltid. Jeg har som en tradisjon å spille gjennom Ocarina of Time, Super Mario 64, Final Fantasy VII og MGS en gang i året. Fordi det er spill som betydde mye for meg når jeg var yngre

Spillet er kanskje ganske standard, men selv er jeg stor fan av det. Er noe med settingen, samt hvordan de ulike dungeone er laget som gjør at jeg aldri går lei.

Utrolig bra tittel og flott polemikk. Dette må vi se mer av.

Men jeg er jo selvsagt ikke enig. Både da og nå er OoT et utrolig bra spill. Selv fokuserer jeg ikke så mye på karakterene, men spillmekanikken og følelsen man får av spillet. Selv om karakterene ikke har så mye mimikk som nå til dags, er det de sier og regien nok til at man blir følelsesmessig engasjert også der. Rytmen og framgangen er utrolig god, og selv har jeg ikke følt noe lignende heller i senere Zelda-spill som har vært rundere i kantene. Majora's Mask er enda et eksempel på N64-æreaen også var Zelda-seriens høydepunkt, selv om det gjentatte ganger har prøvd å overgås. Men jeg føler ikke noen senere spill har klart å gi meg så mange gode opplevelser som OoT.