Black Panther

Som hvit, privilegert etnisk nordmann (vel å merke med noen år i utlandet, men likevel) må jeg beklageligvis innrømme at jeg sjelden tenker veldig over hvilken etnisitet skuespillere i Hollywood-filmer har. Spørsmålet om filmbransjen «hvitvasker» prosjektene sine eller ikke, er derfor en problemstilling jeg ikke ville tenkt over hvis ikke debatten hadde blitt tatt opp av andre aktører.

Superheltsjangeren har til enhver tid vært en relativt blendahvit sjanger, særlig hos gigantene DC og Marvel. Noen unntak har man selvsagt hatt i tegneserieform, men på film og TV er det stort sett Marvel som har gjort det beste forsøket så langt med Netflix-serietolkningen av Luke Cage. Tiden er med andre ord overmoden for at en ikke-hvit superhelt får sin tid på det store lerretet, og her kan man knapt tenke seg en mer passende kandidat enn Black Panther. Sluttresultatet er et gledelig eksempel på hvordan man kan lage en kul svart film uten å måtte ty til utslitte klisjeer eller stereotyper.

Tegneseriefiguren Black Panther stammer riktignok fra 60-tallet, men den karakteristiske sorte drakten vi kjenner i dag dukket først opp på 70-tallet. I filmform fikk vi først stifte bekjentskap med den sorte panteren i Captain America: Civil War, og Black Panther fortsetter der superhelt-borgerkrigen slapp.

Kort tid etter bombeattentatet som tok livet at hans far, er T'Challa (Chadwick Boseman) på vei tilbake til sitt hjemland Wakanda for å krones til konge og innta rollen som Black Panther, Wakandas vokter og beskytteren av landets vibranium, kilden til Wakandas rikdom og ekstremt avanserte teknologi. Wakanda beskytter sitt omdømme ved å fremstå for omverdenen som et ekstremt fattig land, og det forventes at den kommende kongen opprettholder tradisjonen. Overrekkelsen av kongemakten involverer imidlertid en langt mer risikabel prosess enn en velsignelse i Nidarosdomen. T'Challa må overleve tvekamper mot dem som ønsker å utfordre ham, og for å vinne folkets tillit som Black Panther forventes det at han tar opp jakten på Ulysses Klaue (Andy Serkis), den sørafrikanske våpenhandleren vi møtte i Avengers: Age of Ultron som har stjålet enorme mengder vibranium.

Wakanda er kanskje et fiksjonelt land, men det Wakanda vi møter i filmen er et særdeles overbevisende. Her finner vi elementer fra vestafrikansk, østafrikansk og sørafrikanske kulturer (Nord-Afrika er minst representert, men man finner til en viss grad elementer fra denne regionen også), enten det er snakk om språk, klær, religiøsitet, kunst, kultur eller natur. Det er et av de mest overbevisende forsøkene på et fiksjonelt afrikansk land jeg har sett i filmmediet på veldig lenge, og Wakanda er et land som fascinerer seeren fra start til slutt, særlig hvis man har førstehåndserfaringer med reelle afrikanske kulturer (noe madammen, som har bodd flere år i Øst-Afrika, kunne si seg enig i da vi diskuterte filmen etter visningen).

Tematisk sett er Black Panther en film som stikker langt dypere enn de fleste andre superheltfilmer, ikke minst med tanke på dagens politiske situasjon. Spørsmålet om hvor riktig og forsvarlig det er for Wakanda å isolere seg og ignorerer omverdenens nød og elendighet går som en rød tråd gjennom hele filmen, og de gode svarene er ikke lette å komme frem til. Filmen snur dessuten på rollene når en av T'Challas allierte argumenterer med at innvandrere og flyktninger bare tar med seg problemene sine, og at Wakanda blir som alle andre land hvis de åpner seg for omverdenen. Filmen går heller ikke av veien for å diskutere svart historie, kolonisering, sosial rettferdighet og den sterkestes rett. For første gang på lenge får vi en superheltfilm som tør å utforske noe av den tematiske dybden sjangeren kan by på, og jeg innrømmer gjerne at dette er med på å heve filmen mange hakk.

Dette forhindrer selvsagt ikke filmen fra å tilby mye av det vi har lært oss å like med Marvel-filmer de siste årene. Her er action fra øverste hylle, humor, dyktig skuespill og imponerende spesialeffekter. Vi får også et tøft lydspor fra Ludwig Göransson, og selv om musikken kanskje ikke står like støtt på egne bein på samme måte som musikken i Thor: Ragnarok passer den utmerket godt til filmens scener og setting.

Et annet område Black Panther skal ha skryt for er kvinnene i filmen. Fortsatt har Marvel til gode å lage en film med en kvinnelig superhelt i hovedrollen, men dette er filmen hvor damene sparker langt mer rumpe, og styrer skuta minst like mye som mennene (om ikke til tider mer). Å se hvordan kvinnene utgjør størstedelen av Wakandas fremste soldater, generaler, forskere og statsledere oppleves utrolig tilfredsstillende uten at det på noe tidspunkt føles urealistisk eller kunstig. Å se scener hvor kvinnene diskuterer seg imellom for å stake ut best mulig kurs fremover, uten å ha en mann til stede for å "passe på" samtalen, føles som noe Marvel burde gjort for lenge siden (hvorfor har ikke Marvel gjort dette for lenge siden, forresten?). Det beste med alt dette er dog at det aldri blir gjort noe poeng ut av det - det bare er sånn, og dermed føles det også fullstendig naturlig.

Marvelfilmenes største problem har pleid å være skurkene, og det er dessverre også tilfelle denne gangen. Plottet som kretser rundt skurkene Ulysses Klaue (Andy Serkis) og Erik "Killmonger" Stevens (Michael B. Jordan) klarer aldri helt å toppe det beste vi har sett i sjangeren og MCU, og blir bare sånn halvveis interessant. Ettersom figurene i seg selv ikke er altfor dårlige, særlig Killmonger og hans motiver, er dette litt skuffende. En annen av filmens svakeste punkter er det man kan kalle «det omvendte minoritetsproblemet,» nemlig de hvite rollefigurene. Rollefigurene fra Wakanda driver filmen utmerket godt fremover, mens de hvite birollene, da i hovedsak gjensynet med Martin Freemans rollefigur Everett Ross, føles malplasserte og ikke særlig relevante for historien i sin helhet. Vi skjønner at dette er elementer man har inkludert for å veve Black Panther inn i filmuniverset som helhet, men sluttresultatet kunne likevel vært bedre.

Black Panther er muligens den Marvel-filmen siden Ant-Man som har hatt den tøffeste jobben med å promotere seg selv inn mot det litt mindrevitende publikum. Det er imidlertid ingen grunn til å gå skeptisk inn i kinosalen: Black Panther er en frisk, unik og velkomponert superheltfilm. Det er mer enn nok plass i MCU til Black Panther.