Norsk
Gamereactor
film-anmeldelser
Death Note (2017)

Death Note (2017)

Jostein satte seg ned med Netflix for å se den nye "live action"-adapsjonen av Death Note. Nå har han nesten lyst til å skrive sitt eget navn i boka...

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt

For de uinnvidde: Death Note en manga og anime om tenåringsgutten Light som snubler over en overnaturlig notatbok, hvor hver person som skrives inn vil dø. Serien utforsker vår forståelse av rettferdighet, godt og vondt, i et spennende og okkult detektivdrama hvor vi følger Lights forsøk på å utrydde kriminalitet ved bruk av den såkalte Death Note, samt etterforskernes arbeid for å finne en mystisk massemorder. Til tross en håndfull feil og mangler har serien blitt etablert som en kultklassiker, med en dedikert fanskare selv et tiår etter seriens slutt.

HQ
Death Note (2017)
Premisset, at tenåringsgutten Light snubler over en overnaturlig notatbok er likt som i originalen, men lite annet er gjenkjennelig.

Jeg har full forståelse for at mye må endres når en lengre serie skal komprimeres til et par timer, men foruten grunnpremisset er det lite ved Netflix-versjonen som er gjenkjennbart fra originalen. Noen endringer er rent overfladiske, som for eksempel å flytte settingen fra Tokyo til Seattle. Dette kan kanskje sees på som en unødvendig amerikanisering, men jeg synes historien fungerer like godt på amerikansk jord som japansk. Nei, der jeg mener filmen forråder kildematerialet er i karakterene og den logiske flyten til historien. Det eneste som kan sies å minne om originalen er nettopp det overfladiske også.

Light, som i originalen framstilles som en genial sosiopat, har blitt skrevet om til en angstfylt tenåring som knapt er i stand til å legge sammen to og to. Det gjøres et forsøk tidlig i filmen om å framstille han som en skarp gutt, men der originale Light systematisk og strategisk bruker Death Note til å villede etterforskerne, faller Light i felle etter felle. I originalen er Light alltid et skritt foran leseren/seeren, men i filmen er rollene reverserte. Selv om man ikke er ment å heie på Light var han i originalen en sympatisk karakter, et karaktertrekk som er helt fraværende i adaptasjonen.

Death Note (2017)
Ser Nat Wolffs Light ut som en kaldblodig seriemorder?
Dette er en annonse:

På samme måte deler L, Light sin like geniale nemesis i originalen, bare overfladiske trekk med sin todimensjonale motpart. L blir introdusert som verdens beste detektiv - ultrarasjonell og logisk med en svakhet for søtsaker - men halvveis gjennom filmen er L redusert til en overemosjonell geleklump. Det sier seg selv at når store deler av kildematerialet handlet om katt-og-mus-leken mellom to likeverdige genier, så er det ikke mye igjen av substans når hverken katten eller musen klarer å holde hodet kaldt.

Death Note (2017)
Lakeith Stanfield leverer stort sett en troverdig fremstilling av L, men når manuset leder han helt på villspor er det lite som minner om karakteren i kildematerialet.

Heller ikke dødsguden Ryuk er trofast gjengitt i henhold til kildematerialet. I originalen har han ingen motivasjon utover kjedsomhet. Han sørget for at Death Note havnet i et menneske sine hender fordi han var nysgjerrig på hva som kom til å skje. Ryuk er ikke direkte ond, bare likegyldig. I filmen forsøker derimot Ryuk aktivt å overtale Light til å drepe, og truer til og med å drepe Light dersom han ikke holder dødsfallene gående. Film-Ryuk er definitivt ond, redusert til en demon som lurer mennesker til å begå drap for seg.

Filmen mislyktes også fullstendig i å portrettere den metodologiske og logiske framgangsmåten til både Light og L. Der Light i originalen systematisk utforsker hva han kan og ikke kan gjøre med Death Note, klager film-Light over at det finnes så mange regler. På samme måte tester L i originalen sine hypoteser som gradvis, steg for steg, leder han til Light. I filmen, derimot, gjør han logiske hopp som er lite troverdige, mest sannsynlig for å presse hele serien inn i et kortere format. Dette fungerer ikke når hele historien står og faller på duellen mellom Light og L.

Dette er en annonse:

Misforstå meg rett, det er ikke at filmen er annerledes enn originalen som er problematisk. Adaptasjoner til et nytt medium må alltids ta seg visse friheter med tanke på kildematerialet. Med det sagt må kjernen av det som gjorde originalen unik og interessant på en eller annen måte komme fram, og det er nettopp dette Wingard mislyktes med på spektakulært vis. Da hjelper det heller ikke at filmen ikke er i stand til å stå på egne bein selv når man ser bort fra kildematerialet.

Death Note (2017)
Kun overfladiske elementer, som Ryuks forkjærlighet for epler, vitner om at regissør Adam Wingard faktisk har studert kildematerialet.

Svakhetene ved hovedkarakterene og historien bidrar i stor grad til dette, men det er flust med andre svakheter som bidrar til makkverket. Dødsscenene er så gørrete at det bare er komisk, et romantisk tenåringsdrama er helt unødvendig presset inn som en sidehistorie, mot spenningstoppen er en klisjéfylt jaktscene gjennom sidegater og byblokker er lagt inn tilsynelatende uten grunn, og en tragikomisk saktefilmsekvens setter kronen på det hele.

Om noe godt kan sies om filmen så er det at flere av skuespillerprestasjonene er solide. Castingen av Willem Dafoe som Ryuk er intet mindre enn perfekt, selv om Dafoes enestående framstilling av Ryuk ikke er nok til å redde filmen. Også Lakeith Stanfield klarer godt å framstille Ls særegenheter, til tross for det mangelfulle manuset han har å jobbe med. Likevel, når Nat Wolffs middelmåtige framstilling av Light dominerer skjermen mesteparten av tiden er det en mager trøst at de andre skuespillerne leverer.

Death Note (2017)
Willem Dafoes framstilling av Ryuk blir stående som et av få lysglimt i filmen, til tross for at karakteren er langt mindre tilstedeværende enn i originalen (noe jeg mistenker henger sammen med et begrenset budsjett til CGI).

Jeg er egentlig ikke skuffet over Netflix' Death Note, da jeg egentlig ikke forventet så mye i utgangspunktet. Mer enn noe er jeg imponert over hvor enorm skivebom filmen viste seg å være. Jeg vet ikke om Adam Wingard kan sies å ha mislyktes i å fange essensen av Death Note, for det er ingenting i filmen som tilsier at han i det hele tatt har forsøkt å gjøre det. Når filmen heller ikke leverer som et selvstendig verk er det liten grunn til å se filmen utover morbid fascinasjon. Se heller animen en gang til.

03 Gamereactor Norge
3 / 10
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster

3
Death Note (2017)

Death Note (2017)

FILM-ANMELDELSE. Skrevet av Jostein Holmgren

Jostein satte seg ned med Netflix for å se den nye "live action"-adapsjonen av Death Note. Nå har han nesten lyst til å skrive sitt eget navn i boka...



Loading next content