Kingsglaive: Final Fantasy XV

Kingsglaive: Final Fantasy XV er den tredje helaftensfilmen med Final Fantasy-navnet knyttet til seg. Den første filmen, Final Fantasy: The Spirits Within fra 2001, var et resultat av et spillstudio som ble altfor høye på seg selv og trodde de kunne erobre filmmarkedet så vel som spillmarkedet. Resultatet ble en elendig film og en økonomisk fiasko, som drev et spillstudio konkurs og nesten førte til samme skjebne for en av spillindustriens giganter. Den andre filmen, Final Fantasy VII: Advent Children fra 2005, gjorde det langt bedre, ikke minst fordi filmen baserte seg på et allerede veletablert univers med mange gode rollefigurer og solid action. Dessuten var det visuelle arbeidet bunnsolid.

Kingsglaive: Final Fantasy XV lander temmelig trygt midt mellom disse to forgjengere. Vi snakker ikke om en ny filmkatastrofe her, men det er samtidig mange ankepunkter ved filmen som kan gi kritikerne mer enn nok vann på mølla.

Filmen er først og fremst laget med ett formål for øye: Du skal få en liten smakebit på det som venter deg i det kommende storspillet Final Fantasy XV (du vet, det spillet som har tatt ti år å lage). Etter å ha sett filmen skal du bli blendet av den blanke og fantastisk vakre animasjonsgrafikken og så hektet på settingen at du umiddelbart forhåndsbestiller spillet. Planen har bare én svakhet: Dette er en film som først og fremst vil falle i smak hos dem som allerede tenker å spille Final Fantasy XV, og fungerer derfor egentlig mest som en smakebit for det allerede innvidde publikum.

Med det sagt er jeg selv en av dem som planlegger å sitte benket foran TV-en med spillet i slutten av november. Og ut ifra dette perspektivet lar jeg meg underholde av filmen, settingen og det audiovisuelle arbeidet.

I filmen tas vi med til kongeriket Lucis, som gjennom flere hundre år har hatt vekst og fremgang gjennom velsignelsene og den magiske kraften fra en hellig krystall. Imperiet Niflheim ser seg misunnelige på denne velstanden og går til krig mot Lucis med sin enorme magitek-hær. Konflikten spiser opp småstatene mellom de to kjempene, og Lucis selv isolerer seg til slutt i hovedstaden Insomnia bak et magisk kraftskjold. Ved hjelp av magi skjenket av kong Regis (Sean Bean) følger vi Kingsglaive, en hær bestående av flyktninger som kjemper for Lucis. Nå er imidlertid overmakten til Niflheim blitt så stor at en fredsavtale (som grenser mot overgivelse) skal undertegnes, men flere av Kingsglaive-soldatene - deriblant Nyx Ulrik (Aaron Paul) - aner at noe er i gjære bak kulissene.

Selvfølgelig hadde det ikke blitt mye til film hvis en slik mistanke bare var chocobo-møkk, men handlingen viser seg fort å bli både rotete og forutsigbar. Ikke minst gjelder dette når filmen i beste Skyfall- og Avengers-stil introduserer oss for dobbelt- og trippelkomplott, hvor skurkene viser seg å ha en usannsynlig god innsikt i hvordan alt mulig henger sammen. Bedre blir det ikke av at filmskaperne tenkte det må være en god idé å bruke så mange klassiske FF-elementer i filmen som mulig. Den slags resulterer blant annet at tentakkelmonsteret Ultros plutselig dukker opp, på en måte som selv den mest innbitte fan må karakterisere som håpløs.

Samtidig er ikke plottet fullstendig ubrukelig, til tross for sine åpenbare svakheter, og filmen klarer fortsatt å servere oss noenlunde akseptabel popcorn-action. Vi får både biljakter og enorme kampscener som har sin underholdningsverdi, og flere av rollefigurene klarer å holde engasjementet oppe i løpet av filmen. Persongalleriet er riktignok blandet, men overraskende nok er det flere av filmens rollefigurer jeg synes er helt ålreite. Stemmeskuespillerne skal ha mye av æren for dette, og kjente navn som Sean Bean, Aaron Paul og Lena Headey gjør en solid innsats med materialet de er gitt.

Det filmen derimot gjør ordentlig bra, er å introdusere oss for settingen Final Fantasy XV finner sted i. Final Fantasy-spillene har alltid forsøkt å pløye ny mark, noen ganger med bedre resultat enn andre. I filmen er det først og fremst Insomnia vi får se, og blandingen av storbylandskapet fra japanske byer som Tokyo og Osaka, kombinert med Final Fantasy-forkjærligheten for blankpolerte flater og glass, er betagende. Det vil selvfølgelig være delte meninger om settingen, og noen vil garantert mene at den er for moderne eller for lik virkeligheten, men personlig synes jeg dette appellerer.

Se de første tolv minuttene av filmen her:

Mye av fascinasjonen skyldes selvfølgelig den nesten sømløse presentasjonen. Kingsglaive er om ikke annet en visuelt spektakulær film. Grafikken er ekstremt detaljert og til tider så realistisk at det er vanskelig å skille det dataanimerte landskapet fra virkeligheten. Menneskene er også troverdig brakt til live, selv om det er personer som viser de største visuelle svakhetene. Det er også noen problemer med leppesynkroniseringen nå og da, noe som trekker ned, men helhetlig sett er dette en fryd for øyet. Hvis spillet ender opp med å se halvparten så bra ut, har vi gode tider i vente.

Kingsglaive: Final Fantasy XV er en film man kan anklage for mye og mangt, og sannsynligvis vil anklagene dine stemme. Samtidig har filmen sin underholdningsverdi, skjønt denne er først og fremst rettet mot fansen. Jeg vet at det er en film jeg burde mislikt på grunn av tynne plottelementer. Jeg vet også at det er en film som forsøker å selge spillet til meg. Jeg vet til og med at blendende vakker dataanimasjon ikke gjør en god film i seg selv. Likevel klarer jeg ikke å mislike filmen, i det minste ikke på nivå med Batman vs. Superman eller Independence Day: Resurgence. Dette er dataanimert action helt på det jevne. Filmen er ikke sensasjonelt bra, men noen ganger er den overraskende underholdende. Det er kanskje ikke en like god spillbasert film som Warcraft, men ovenfor fansen gjør den jobben sin.