Ghostbusters

Folk ventet på en oppfølger til Ghostbusters 2 i over 20 år uten at noe skjedde. Så døde dessverre en av de to skaperne av serien, Harold Ramis (som også hadde rollen som Egon Spengler i filmen), i 2014. Dette la det meste av håp om en oppfølger i grus, ettersom Ghostbusters 3 allerede hadde vært i produksjonshelvete i årevis. En stor del av årsaken til dette var Bill Murray, som nektet å spille inn en oppfølger om ikke manuset var helt perfekt. Dan Aykroyd og Harold Ramis hadde jobbet med et manus av og på i lang tid, man aldri følt de traff blink. Etter Ramis' død begynte imidlertid ryktene å florere om en remake, rykter som fort ble til en realitet.

Paul Feig, mannen bak filmer som Bridesmaids, Spy og The Heat, ble kunngjort som regissøren av denne nye filmen og det ble sagt at det ikke lengre var en oppfølger, men en reboot. Folk begynte å ane ugler i mosen og skepsis florerte. Like etter ble det kunngjort at de ikke lengre ville være de originale spøkelsesjegerne som skulle være hovedpersonene i filmen. Ikke var det fire mannfolk som skulle ta på seg kjeledressen og proton-pakken heller, men fire kvinner. Melissa McCarthy (Bridesmaids), Kristen Wiig (The Martian), Leslie Jones (Top Five) og Kate McKinnon (The Angry Birds Movie), alle fire fra Saturday Night Live, ville ta opp fakkelen. Dette satte sinnet i kok hos alle «fans» av filmserien. «SJW piss!» og «PK-politi» ropte de. Jeg bruker ordet «fans» utrolig løst i denne sammenhengen fordi dette er ærlig talt ingenting å bli sint for. Å hevde at overgangen til kvinnelige hovedpersoner gjør skam på arven fra originalfilmene, er en tankegang jeg ikke kan vedkjenne meg. Det gjør heller ikke filmen automatisk dårlig, og når sant skal sies er ikke nye Ghostbusters dårlig heller.

Oi, der sa jeg det det gitt. Denne filmen var faktisk ikke dårlig i det hele tatt!

Nye Ghostbusters åpner med et gammelt hus i New York, som har blitt gjort om til et museum. I dette huset skal nemlig datteren til eieren ha begått en rekke grusomme drap. Guiden på museet, spilt av Zach Woods (Silicon Valley), forteller de besøkende om denne datteren. Hun ble angivelig låst nede i kjelleren av faren, og døren har aldri blitt åpnet siden. Så faller en lysestake ned fra en kommode og folk blir skremt. Etter at de besøkende har gått, finner vi ut at lysestaken er knyttet til en fjernkontroll som får den til å falle. Guiden ler litt av sitt eget pek, og skal til å gå, men først åpner døren til kjelleren seg. Dum som han er, og siden dette er en film, går han ned i kjelleren. Der møter han selvsagt spøkelset av den døde datteren.

Den kjente musikken setter igang og Ghostbusters-logoen kommer på skjermen. Begynnelsen setter tonen og den føles som den kunne vært skrevet av Dan Aykroyd og Harold Ramis fra originalen.

Etter dette får vi møte og etablert hovedkarakterene i filmen. Erin Gilbert (Kristen Wiig), som er professor ved et prestisjefylt universitet, Abby Yates (Melissa McCarthy), som er professor ved et mindre prestisjefylt universitet, Jillian Holtzmann (Kate McKinnon), som er fysiker og Abbys kollega, samt Patty Tolan (Leslie Jones), som er billettkontrollør i New Yorks undergrunn. De ansetter også Kevin (Chris Hemsworth) som resepsjonist for det nystartede selskapet som skal fange spøkelser.

Den originale Ghostbusters gjorde en utrolig god jobb med å være en skrekkomedie, og dette er gjelder for den nye filmen også. Jeg har sett mange reboots og remakes av filmer gjennom årene, og det må sies at Ghostbusters faktisk er blant de få som klarer å respektere kildematerialet sitt. Den lener og baserer seg på originalen uten å ødelegge for det som allerede er etablert. De overbruker ikke elementene fra originalen og de kommer opp med nye, kule ideer som passer til dette universet. De respekterer også originalen og hva den har klart, uten å gi deg følelsen av at dette kun ble laget for å tjene enkle penger.

Om den første Ghostbusters-filmen hadde blitt laget i 2016, hadde nok dette vært hva vi hadde fått. Det er en morsom film som gjør mye riktig, selv om det kan bli litt mye klisjeér til tider. Spesielt gjelder dette for Leslie Jones' karakter som den typiske afroamerikanske kvinnen som skriker mye og som kjenner New York som sin egen bukselomme. Hun er også den eneste av de fire som ikke er en vitenskapskvinne. Derimot er det utrolig morsomt at de gjorde Chris Hemsworths karakter til en blond «bimbo». Det er et artig rollebytte i forhold til noe veldig mange kvinner har spilt opp gjennom årene, i filmer med mannlige hovedroller. Det fungerer som et frisk pust og det er gøy at filmen våger å gjøre narr av denne etablerte stereotypen. Har hørt flere menn irritere seg over hvor dum Chris Hemsworths karakter er i filmen, og at han kun er der som «eye candy». Ironien er til å ta og føle på.

Spesialeffektene var ikke strøkne, men de var greie nok. Dessuten er musikken Ghostbusters tvers gjennom. En merkelig, men litt morsom ting de gjorde i etterproduksjonsarbeidet, var å legge til letterboxing (sort kant oppe og nede på bildet) som endel av spesialeffektene gikk over. Når de for eksempel skyter med proton-pakkene kan man se strålen gå ut av de sorte rammene. Dette var en interessant effekt med tanke på at vi så filmen i 3D, men jeg vet ikke helt hvor kult det er i 2D.

Av alle karakterene stjal Kate McKinnon i rollen som Holtzmann mesteparten av showet. Hun var morsom fra første til siste øyeblikk hun dukket opp på skjermen. På en god andreplass lo vi høyt hver gang Chris Hemsworth, som Kevin, dukket opp. Spesielt morsomt var to scener med en saksofon og en gong.

Om du har lest så langt som dette, gratulerer! Hvis du fortsatt er skeptisk til filmen skal du naturligvis få lov til å være det, men vil jeg likevel anbefale deg å gi den en sjanse. Den er virkelig ikke så dårlig som noen skal ha det til, og det er faktisk litt synd at den har fått så mye hat som den har. Det er ikke berettiget. Nye Ghostbusters er imidlertid ikke i samme klasse som originalen. Den er nok mer sidestilt med Ghostbusters 2, men uansett hva man føler om retningen serien har tatt, klarer denne filmen å stå på sine egne ben. Den lener seg aldri for mye på originalen. Ja, det er likheter mellom dem, men det er nok av forskjeller også.

Til syvende og sist vil jeg påstå at Ghostbusters passer for alle som vil ha en morsom spenningsfilm som samtidig er familievennlig. Det var mange barn i salen med foreldrene sine, og alle sammen lo godt av vitsene. Jeg vil tippe at disse yngre kinogjengerne fikk den samme følelsen av å se denne filmen som jeg fikk i 1987, da jeg som syvåring så originalen for første gang. Samspillet mellom karakterene, samt det flotte visuelle bildet, satte fantasien i kok i det unge hode mitt den gangen.

Om man går inn i kinosalen med et håp om å se en oppfølger til originalen, vil man bli skuffet av nye Ghostbusters. Om man derimot går inn fordi man ønsker å se mer av konseptet, men i et nytt lys, vil man like det man ser. Om ikke annet er i det minste filmen morsom. Den byr på et eventyr som vil underholde deg de to timene det varer, og det er jo det viktigste.