Gamereactor internasjonalt Norsk / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português / Français / Nederlands
Gamereactor
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto

Follow the rules: Jigsaw

Skrevet av SirThomas den 1 november 2017 klokken 04:31

Siden april 2011 har jeg ventet på en oppfølger til Saw 3D, også kalt Saw: The Final Chapter - og igår på selveste Halloween, fikk jeg den. Spillene har endelig startet igjen, og gir tid til refleksjon over hvor mye livet egentlig er verdt.

Å gi Jigsaw noen score sammenlignet med de tidligere filmene føltes litt som å gi Rogue One: A Star Wars Story en vurdering i forhold til Episode 4-6 og Episode 1-3. Man vet liksom ikke hvor man skal legge den inn mellom hovedserien.

Ingenting lever opp til originale Saw fra 2004, regissert av James Wan - Saw II og III er derimot ganske greie, tatt som en selvfølgelighet at det er fordi de ble skrevet av seriens originale skapere, nevnte James Wan og Leigh Whannell. De tre første filmene har en godt sammenhengende historie med massevis av detaljer du må følge godt med for å få med deg.

Første gang jeg så disse filmene som 15-åring i 2010, var det umulig for meg å holde følge med den sammenflettede historien som hoppet mellom nåtid og flashbacks for å holde seg gående. Etter å ha sett dem opp igjen som 22-åring, var det derfor lettere å vurdere dem hver for seg. Serien har en ganske fin avslutning Saw III, utgitt i 2006.

Men som alle vet - serien levde jo videre. Og det som merkes med en gang i Saw IV, historiemessig og kvalitetsmessig - er at serien fikk nye skribenter. Den skal utelukkende fungere som en bro mellom den originale trilogien, og det som skal komme i de neste filmene. Som følge av dette blir det brukt mye tid på forklaring og etterforskning, tid man føler tar fokuset vekk fra det som driver serien fremover, og det blir vanskeligere å bry seg når det plutselig kommer inn en haug av nye karakterer som må etableres.

Med det sagt - før man vet ordet av det, er også Saw IV over med enda en cliffhanger. Ikke alt er like klart når det gjelder retningen serien har tatt og hvorfor ting er slik de er - så Saw V bruker en del av tiden sin på å gå i dybden på dette og sørge for at limet sitter godt fast litt til, før vi blir forlatt nok en gang.

Det er her vi begynte å nærme oss en finale. Saw har vært den mest suksessrike horrorfilmserien gjennom tidene - frem til Saw VI tjente inn ganske så dårlig i forhold til forgjengerne - noe som førte til at produksjonsselskapet Lionsgate bare tillot filmskaperne å lage én film til, selv om det egentlig var planlagt to.

Etter syv filmer, var det Saw 3D det som skulle avslutte alt, promotert frem som The Final Chapter. Hvilket inntrykk 16 år gamle meg satt igjen med etter de enorme forventningene? Forferdelig skuffet. Hva 22 år gamle meg syntes om filmen etter å ha endelig ha fulgt med på historien? Helt OK. Sammenlagt er alle syv brikker i et stort puslespill - et puslespill du ikke trenger å gjøre ferdig med mindre du har satt de første på plass.

Seriens tilsynelatende siste kapittel løser opp i de siste trådene, og leverer en plot-twist som kunne tilfredsstilt selv de som kun så den første filmen. Ting ligger likevel i luften, og det er enkelte ting man aldri får skikkelig forklart før rulleteksten dukker opp for siste gang.

Seks og et halvt år har gått i livet til SirThomas, 10 år i Saw-universet - og etter alle disse årene har jeg selvfølgelig alltid lurt på om Jigsaw / Saw 8 kom til å følge opp det siste vi fikk se. Svaret på dette er et ganske enkelt nei.

Trenger du derfor å ha sett de andre filmene før du ser Jigsaw? Nei. Kan det være greit, slik at navnet John Kramer sier deg noe som helst? Ja.

Utenom det står det åttende kapittelet fint på egne bein, med lite som knytter den til noen av de tidligere filmene. Historien drives fint fremover, uten å bruke tid på lange forklaringer eller å ta oss med i forvirrende retninger.

Det er en reboot. Ikke en remake.

Jigsaw er en Saw-film på sitt aller reneste siden den første filmen. Det den mangler er den gjennomgående frykten, det psykologiske spekteret. Det som virkelig skremmer i deg, en situasjon du selv kunne sett for deg og satt deg selv i. Filmen vet hva den skal være, og det er spor av (mørk) humor når en karakter ikke klarer å følge reglene, eller setter i gang med å skrike ustoppelig fremfor å ta det essensielle, avgjørende valget for å overleve.

Michael Spierig (en av regissørene) forklarer filmen best:

"It's perhaps not quite as vicious, and more fun. But it's still full of gore, that's for sure. It's got a really great mystery, and there's very interesting twists."

Er filmen veldig skummel? Nei, sideswipe. Har den nok av blod og groteske scener i kjent Saw-stil? Ja. Stilen på filmen er markant annerledes denne gangen, og look'en er så bra at det får blodspruten og likene til å se ut som kunstmalerier. Kombinert med at filmen har sitt eget lille mysterium og elementer som vinker til originalen, er dette en film og en kinoopplevelse jeg virkelig ble fornøyd med.

10/10 til det ganske levende mennesket som satt på en trehjulssykkel utkledd som Billy the Puppet utenfor kinosalen før vi gikk inn.

Nå gjenstår det bare å se hvordan Jigsaw klarer seg på box office. Som en ekte blodfan, håper jeg virkelig på en ny oppfølger - etter en avslutning som tydelig gjør det helt åpent å legge serien død igjen, eller å la den fortsette å leve videre.

Live or Die. Make Your Choice.

Assassin's Creed: Origins får 9/10, Eirik konspirerer for å redde serien

Skrevet av SirThomas den 26 oktober 2017 klokken 19:45

For noen år tilbake var jeg stolt av å kalle meg selv Norges største AC fan (noe som fortsatt står i beskrivelsen på krypinnet mitt, da jeg ikke har giddet å oppdatere på en stund). Litt pretensiøst, men jeg var alltid på jakt etter et individ som kunne slå meg når det gjaldt den uendelige lidenskapen og kunnskapen jeg hadde om mitt livs beste univers. Jeg kunne alt, var oppdatert på Initiates; fikk med meg hvor kjedelig det må ha vært å gjenoppleve livet til faren til Edward Kenway som var bonde, og alle detaljene rundt både nåtiden og fortiden.

Jeg savner det. Følelsen. Den helt ubeskrivelige gleden jeg fikk av tanken på at et nytt Assassin's Creed-spill nærmet seg. Det helt ustoppelige behovet etter å forhåndsbestille de beste utgavene - en praksis som Ubisoft ganske bevisst hindret meg, en ganske tydelig norsk loyalitetskunde over flere år å gjøre - da de valgte å annonsere DAWN OF THE CREED LEGENDARY EDITION til beskjedne $799.99.

Siden 2011 har jeg aldri hatt problemer med å betale 800, 900, 1000 og på det meste (pga fortolling) rundt 1500 for den beste utgaven. Denne gangen måtte jeg altså ut med over 6000 kr for det - men ikke nok med det. Om jeg så hadde bestemt meg for å kjøpe den så gir ikke Ubisoft meg lov, siden norske kunder kun har tilgang til den internasjonale siden deres om dagen, hvor du basically kun kan kjøpe digitale ting.

Men, jeg skal innrømme det - det har vært vanskelig å være en hengiven AC-fan de siste årene. Det har gått 2 lange år siden siste hovedspill i serien, og filmen fra ifjor var helt krise. Black Flag fra 2013 er derimot blant de udiskutabelt beste spillene i serien, faktisk fra det samme temaet som nå har utviklet Origins.

2014 hadde på sin side to "store" lanseringer (i tillegg til en HD-remake av AC: Liberation fra 2012) - nemlig Unity for den nye konsollgenerasjonen, og Rogue for de som ikke enda hadde "hoppet over" til PS4/Xbox One. Unity som var det første i serien til å bli utviklet utelukkende for de nye konsollene fikk mest om ikke all oppmerksomheten, men som en sterk ironi var det også spillet med den svakeste og mest håpløse lanseringen, hvor spillet ikke var spesielt spillbart den første tiden. Rogue var omtrent bare en blåkopi av Black Flag med kliss likt gameplay, nesten et "halvt" AC spill.

Fansen begynte å bli tydelig lei av årlige lanseringer etter dette, men i 2015 kom altså Syndicate som hadde mye å leve opp til. Det fikset en god del av feilene til Unity (eks det håpløse kontrollsystemet) men var på langt nær å være blant de beste spillene i det mange nå vil kalle en utvannet serie.

Men hva utgjør forskjellene mellom et bra og et dårlig Assassin's Creed? Kanskje først og fremst en spennende tidsepoke, friske områder å utforske, en engasjerende historie - og ikke minst en hovedperson med masse personlighet. Hvem kan da stå opp i mot italieneren Ezio Auditore da Firenze?

Personlig ville jeg, uten karakter - rangert spillene i hovedserien (Liberation er en spinoff) noenlunde slik:

1. Assassin's Creed II (2009)
2. Assassin's Creed IV: Black Flag (2013)
3. Assassin's Creed Brotherhood (2010)
4. Assassin's Creed Revelations (2011)
5. Assassin's Creed Rogue (2014)
6. Assassin's Creed III (2012)
7. Assassin's Creed Syndicate (2015)
8. Assassin's Creed Unity (2014)
9. Assassin's Creed (2007)

Men hvis vi går ned memory lane noen år, så kan det se ut til at Gamereactor Norge er ganske uenige med meg.

Det første AC fikk 9/10 av GR i 2007, anmeldt av Thomas Tanggaard - den høyeste karakteren et AC spill noen gang har fått av Gamereactor.

To år senere fikk Ezio sitt første spill 7/10, anmeldt av Magnus Tellefsen - du vet, han fyren som lager Spillquiz med Jon Cato.

I brorskapets navn kom også Brotherhood unna med 7/10, anmeldt av Line Fauchald.

De store avsløringene i Revelations og Ezio's siste kapittel var ikke nok i 2011, mitt første offisielle år på GR. Anmelder mente at det ble for likt de tidligere spillene i serien og ga det en skuffende 6/10, noe som ødelagte dagen min. Anmeldelsen konkluderte med at det ikke var et dårlig spill, men er du 17 år og har en absolutt favorittserie, så er 6/10 en dårlig karakter. Anmeldt av Robin Høyland.

Året etter når alt skulle avgjøres i 2012, returnerte Robin Høyland som anmelder. Han mente at Assassin's Creed III var en tydelig forbedring fra Revelations (8/10), med ny hovedperson og en spennende historie, fantastiske sjøslag, massevis av innhold, flotte omgivelser, pent fargevalg, tilfredsstillende kampsystem og god oppdragsvariasjon.

2013 lot oss sitte igjen med en av de mer minnerike Assassin's Creed spillene - ifølge noen fordi det ikke var et AC spill, men et utrolig tilfredsstillende piratspill som ble belønnet med nok en 8/10 hos GR. Solide grunnmekanikker, en enorm verden med mye å utforske, spennende og snedig historie og vakkert design. Anmeldt av vår tidligere sjefredaktør, Tor Erik Dahl.

Vakre Paris var i 2014 ikke nok til å løfte serien til nye høyder, og vi er igjen på karakteren 7/10. Detaljert spillverden, forbedret kampsystem, smidig parkour, underholdenden co-op og større fokus på snikmord på plussiden. På minussiden finner vi en klønete spillkontroll, mange bugs, for få co-op-oppdrag og et spill som mangler skikkelige nyheter. Anmeldt av en svenske ved navn Carl Brännström.

Syndicate er det mest moderne AC spillet til dags dato. Satt i London i 1868 og er frem til imorgen - det seneste spillet i serien. Kom helskinnet unna med en 8/10. Engasjerende, morsomt, vakkert og stort. Taugønneren er kul. Gjentakelser av eldre mekanikker uten at det faktisk gjorde anmelderen noe. Anmeldt av mindre kritiske Terje Mardon Kello.

To år er igjen gått (samme tidshopp mellom AC og AC II), og det er på tide å rette det skarpe ørneblikket mot Egypt. Assassin's Creed har ikke vært bedre siden det første spillet i serien ifølge GR, og for første gang på 10 år får det 9/10. Kanskje det gir mening, siden Origins foregår mange, mange år før det første spillet i serien, og skal ta oss med på en reise for å etablere snikmorderordenen slik vi kjenner den - forhåpentligvis en reise som fans av serien aldri glemmer. Med få ord er anmelder kort og presis med sine plussider: Fantastisk verden, Interessant hovedkarakter, Godt kampsystem, Stor valgfrihet. Anmeldt av Eirik Hyldbakk Furu.

Spørsmålet er: Skal vi stole på at Eirik skriver gode og troverdige anmeldelser, eller skal vi stole på at Ubisoft endelig har levert varene sine i anledning 10 årsjubileet?

Den desidert verste filmen i 2016

Skrevet av SirThomas den 14 oktober 2017 klokken 23:31

Hei, GR. Verden er i endring, og filmatisering av norsk krim har aldri sett verre ut. Suzanne Berget er blitt sjefredaktør og jeg venter fortsatt på autografen hennes. Jeg har kommet ut av skapet ovenfor en annen GR-relatert kvinne, som utvilsomt nyter livet mer enn jeg noen gang kommer til å gjøre. Jeg har sluttet å drikke. Jeg har fått meg en ny stalker, som er 24 år. Men først og fremst har jeg sett den mest ekle, den mest avskyelige, den mest kvalmende, den mest forkastelige, den mest støtende filmen fra i fjor.

Fra 2016, ja. Syntes du jeg er sent ute? Take a piss. Selv om han ikke er så aktiv her, er jeg stor fan av Cherno sine årlige blogger om de verste filmene, som kommer etter planen.. i slutten av året. Jeg har sett over 50 filmer på kino bare i år, og selvfølgelig er det ikke alle som viser seg å være en pose med rent mel. Men jeg ser litt av hvert - fra det beste, det "helt greie", det absolutt middelmådige og det største oppkastet som industrien har å by på.

Filmen jeg har sett i kveld går helt klart under sistnevnte kategori: The Night of the Virgin - men den spanske originaltittelen La noche del virgen hørtes faktisk mye bedre ut. Så er du i hvert fall sikker på at den ikke blir dratt opp i midt i familiemiddagen med svigers.

Hvis du er like glad i pupper som det jeg er (hvorfor i helvete skulle du være en svett gamer på et forum som dette ellers?), så kan du jo skjønne at det basert på coveret er årets villeste røverkjøp. For å være litt ekstra forlokkende, turte ikke Eli Roth å røre ved det som filmen gjorde - og Eli Roth er jo som kjent (hvis du har hørt om Hostel) en fyr som liker å sprenge grenser hva det angår horrorsjangeren.

I samme åndedrag er jeg nødt å dra frem Tom Six, sjefen over alle sjefer og filmdiktatoren som står bak alle de tre uforglemmelige Human Centipede, og VELDIG snart The Onania Club, en riktig så kontroversiell type med en klinkende klar oppfatning om hva en film burde inneholde.

Når det kommer til hva denne spanske horrorsplatterkomedien er villig til å vise av grafiske bilder, så kom vi frem til at den er verre enn A Serbian Film - men når det gjelder gjennomførelsen og alt mulig annet, så kan ord knapt rettferdiggjøre det, og dette er altså i den negative, ekstreme forstanden.

Kort fortalt handler det om verdens mest creepy fyr som blir med en veldig mye eldre kvinne hjem for å få seg et ligg på nyttårsaften, med et ustoppelig press fra de støttende kameratene - akkurat som på GR. Det er jo en jomfrudom som skal få gjennomgå, så her er det nok av blod, sæd og kroppsdeler å ta av.

Enn så forferdelige, dumme og tragiske valg hovedpersonen tar gjennom hele filmen (og dette er en to timer lang film, tenk det) så måtte vi spørre oss selv om dette virkelig var noe vedkommende fortjente. Jeg har nettopp sett Mother! med Jennifer Lawrence som fikk ganske hard medfart, og vi konkluderte med at det var to timer med ren tortur, på de aller fleste måter det går an for et menneske å måtte lide seg gjennom et helvete.

...men La noche del virgen tar morskaka i forhold, bokstavelig talt. La kroppen din synke inn i ditt eget lille morbide tempel, så kan dette voldsomme trekantdramaet i regi av en nepalsk gud begynne for alvor, en tripp inn i en ung manns søken etter lykken som du aldri noensinne kommer til å glemme.

Ord til ettertanke: Hvis jeg ikke blogger på en stund er jeg nok travelt opptatt med å anbefale filmer til sideswipe, knuse SirGalahad i Tekken 7, filosofere over meningen med livet sammen med Marlboro Red, vente på årets SpillExpo eller være fanget i mitt eget mentalt plagede sinn en god stund til.

Sirkelen

Skrevet av SirThomas den 1 oktober 2017 klokken 12:25

Her om dagen snakket meg og Marlboro Red om skjebnen, som ingen av oss tror noe spesielt på. Men den siste måneden har jeg vært oppslukt i et "mønster", og jeg skal prøve å forklare hvorfor her. Hvordan jeg skal legge det frem er jeg mer usikker på, ting kan jo tolkes fra ende til annen.

Jeg ble født 3 måneder for tidlig og fikk diagnosen CP når jeg var 2 år.

Lå først i en kuvøse, mye på sykehuset de første månedene - men aldri helt alene.

I 1998 når jeg var 3 år gammel var jeg i Tyrkia for første gang. Jeg druknet nesten i et basseng, men ble reddet opp av en jente. Hvem hun er, hva hun heter - det aner jeg ikke. Hun lever nok et liv ett eller annet sted idag. Men opplevelsen etterlot meg med en viss frykt - jeg føler at jeg vet hvordan det er å drukne, siden jeg har vært i nærheten. Legg til at jeg ikke er så flink til å svømme, så er ikke tanken på for mye vann noe jeg er veldig trygg på.

Når det kommer til en annen form for frykt - jeg husker hvor redd jeg var når jeg også var veldig liten, og våknet av at min far banket hardt i veggen, mens han selvfølgelig slet med sine søvnproblemer og demoner, som følge av et langvarig rusproblem.

I 2006-2007 fikk jeg meg min første "skikkelige" jentevenn på nett som jeg også tok steget og spurte om jeg skulle bli "sammen" med. Habbonavnet var -Hei-Hei- det ekte navnet (som jeg ble fortalt) var Anette. Mer vet jeg ikke om henne, bortsett fra bursdagen hennes. Vi holdt kontakten av og på i flere år, men hun ville ALDRI gi meg noe personlig informasjon. Jeg håpet at vi ville kunne få tatt et endelig farvel den dagen Habbo stengte ned i 2015, men hun logget aldri på - så jeg vil neppe se henne igjen.

I 2008-2009 fikk jeg på ungdomsskolen min første forelskelse i Kine, mens jeg enda ikke var moden nok til å forstå hva det var jeg følte for henne - men jeg husker at jeg ble så glad den dagen hun ga meg en klem, og så jævlig flau den dagen gymlæreren plukket akkurat henne til å hive Frisbee med meg, spesialtrening and & all that shit. Tror ikke jeg trenger å si så mye mer enn at jeg ble tvunget til å gi slipp på henne den dagen vi gikk ut av ungdomsskolen. Hun kommenterte at jeg lignet på min bror, dog!

I 2011 fikk jeg min første OFFISIELLE crush som de fleste her inne kjenner til - lillesøsteren til bestekompisen min HeXy, Mia - jeg hadde aldri skammet meg så mye over noe, som jeg gjorde av å være keen på henne når broren hennes reiste vekk på folkehøyskole et år, og jeg var alene. Heldigvis har meg og HeXy hatt et helt liv til å rettferddigjøre det siden den gangen.

20. august 2012 kom Ida inn i bildet, og jeg opplevde noe jeg ALDRI hadde opplevd eller trodd på angående en jente før - kjærlighet ved første blikk. Jeg gjorde alt på denne jord for å få være i nærheten av henne, om det så bare var noen minutter - jeg nøt hvert sekund av det, om det så bare var å ta bussen med henne - som på utsiden fremsto som ganske rart, siden vi bodde på to helt forskjellige sider av byen. Mer enn det skal jeg ikke utbrodere, siden de fleste vet hvordan historien slutter - hvordan det formet personligheten min her på GR i 2013, hvordan jeg isolerte meg, nektet å ta imot råd og var generelt jævlig lei av livet og den brutale avvisningen som jeg aldri fikk forklart av personen selv - med de ordene jeg trengte.

1. oktober 2014 ble jeg av rene tilfeldigheter kjent med Neraz, hun som skulle definere livet mitt de neste årene. Hun var mitt nye nettcrush som gikk VELDIG forsiktig frem med hvordan hun forholdt seg til meg - jeg var genuint sikker på at HUN var den som skulle fikse meg og mine psykiske problemer, jeg var så lykkelig den perioden - men til slutt måtte hun knuse meg, for at jeg skulle klare å gi slipp på henne.

21. august 2016 skjedde det noe ganske spesielt - jeg ble kjent med en jente, og jeg nektet å anerkjenne det for meg selv i en god stund, var bokstavelig talt livredd for å drite meg ut, eller fucke opp slik jeg alltid har gjort. Jeg følte noe sterkt for henne, at jeg kunne snakke med henne på et dypere nivå, at hun lyttet og forstod - selv om hun ikke alltid svarte. Uansett hvor mye dritt jeg har opplevd i år, er det å være i hennes nærvær den beste følelsen jeg har hatt i år, så jeg kunne dødd lykkelig i det øyeblikket og sagt meg fornøyd med hvordan det endte.

Men selvfølgelig endte det ikke slik. Jeg drakk meg sørpe dritings og røykte i Moss sammen med Duck Song, én siste fuckup som fikk store konsekvenser. Jeg våknet nemlig opp med TOTAL BLACKOUT dagen etter, og husket ingenting om noe som helst.

Første kommentaren jeg fikk når jeg våknet var: "Du var ganske død igår."

Var jeg død?

Lever jeg livet mitt i revy?

Måtte jeg begynne reisen min på nytt?

Er det henne jeg så desperat ser etter?

Jigsaw

Skrevet av SirThomas den 22 september 2017 klokken 02:28

I januar 2016 fortalte Marlboro Red meg betydningen av sin absolutte favorittserie innenfor film:

"Star Wars er ikke "film" Star Wars er en del av meg som menneske. Det er min barndom, min ungdom og mitt voksne liv under en banner. Star Wars er PUR GLEDE :)"

Jeg jobber ikke ræven av meg for å få satt Jigsaw / Saw 8 opp på Bergen Kino fordi jeg håper på en kjempegod film. Men jeg håper, jeg HÅPER den leverer noe som viser at Saw-navnet har noe å gjøre i 2017 - og jeg vil i denne bloggen beskrive hvorfor det er så viktig for meg å se filmen på den store skjermen, og ikke laste den ned eller se den hjemme.

At jeg ønsker den beste lyden og kinoopplevelsen generelt er en selvfølgelighet for meg.

Først og fremst - jeg ser den for hva serien representerer for meg som menneske.

(Overdrevent bruk av jeg ser i forbindelse vil forekomme, vær så snill og ikke stemple meg som komplett Bjørn Eidsvåg-fanatiker)

Jeg ser den fordi det var det første meg og bestekompisen min (HeXy) fikk sammen. Det fantes en tid der jeg nektet å låne bort mine egne ting, men jeg plasserte tilliten min i ham og lånte ham Saw-spillet jeg nylig hadde kjøpt.

Jeg ser den fordi nostalgifaktoren er så høy. Jeg ser den fordi vi så 1-5 som maraton på 17 årsdagen hans. Jeg ser den fordi det var min første skikkelige skrekkfilmserie. Jeg ser den fordi Saw gradvis hjalp meg å fjerne frykten jeg hadde for å se skrekkfilmer og masse blod spesielt. Jeg ser den fordi jeg fascinerte meg over filmene, men aldri hengte med på historien. Jeg ser den fordi serien påvirket min måte å tenke på. Jeg ser den fordi jeg fortsatt husker hvordan det var å gå med tannregulering, og fantasere om at jeg befant meg i en av fellene.

Jeg ser den fordi jeg husker hvor godt det fantes å fortsette serien etter film nr 5. Jeg ser den fordi vi bygget oss hadde oss en hel Saw-helg hvor vi spilte spillene og endelig fikk sett den siste filmen etter altfor lang ventetid. Jeg ser den fordi vi bygget oss opp så store forventninger rundt hvordan det ville slutte. Jeg ser den fordi jeg husker skuffelsen vi satt igjen med. Jeg ser den fordi spillet var over.

Og nå starter det igjen. Etter 7 år.

Jeg ser den fordi jeg har plassert troen min i regissørene etter å ha sett deres forrige film, Predestination. Jeg ser den fordi filmene oppleves som så gode, og svake på samme tid. Jeg ser den fordi jeg har bygget opp større og større hype for filmen etter mange gode filmkvelder. Jeg ser den fordi jeg vil oppleve og reagere på den sammen med bestekompisen min gjennom 7 sterke år.

Jeg vil se den, som om det var det siste jeg skulle gjort.