Hei, dere relativt positive mennesker som er glade.

Jeg ser neppe for meg at noen stiller seg selv spørsmål om hvor jeg kan ha tatt turen hen når jeg ikke skriver ukentlige, middelmodige tirader like ofte som jeg..vel, ukentlig, gjorde. Det som skjer nå er at jeg har flyttet til Tromsø for å sende meldekort og ta skattepengene deres jobbe som helsefagarbeider og videre ikke-kriminell virksomhet.

Det er ganske fett her. Tromsø er en konge by og hvis dere ikke har vært her så burde dere dra hit, og kanskje sende meg en melding så vi kan dra ut og se på ting. Ikke at jeg har vært i noen posisjon til å fått utforske noe særlig i det siste siden jeg har klart å jobbe på meg en betennelse i kneet og må nå tråkke rundt i kåken med krykke fordi det er tre etasjer i dette huset og det er så veldig beleilig plassert på toppen av tre større bakketopper, så... ikke veldig mistenksomt, alt tatt i betraktning. Litt som House, bare ikke like kjekk og ikke like smar-- Veldig lite med House å gjøre når jeg tenker meg om.

Men, til sakens kjerne. Jeg er ikke død, og det er jo flott. Dere er såvidt jeg vet, heller ikke døde, og det er jo også veldig, veldig bra. Fortsett med det til tidens herjinger tar dere igjen. For øyeblikket skriver jeg for det meste på Spillmagasinet, som jeg ble invitert til av vår alles favoritt, Bernt Erik Sandnes, og han er veldig ålreit. Litt for ålreit, faktisk. Mon tro om det finnes reptilskjell under den der Walking Dead-genseren hans, og at han rapporterer videre til øglekeiseren i undergrunnspyramidene lokalisert litt dypere enn undergrunnsbanene i Oslo om populærkultur og at hele Spillmagasinet bare er et skalkeskjul. Kanskje de mimrer om gamle dager hvor folk hadde polio og du kunne la døra di være ulåst fordi du ikke hadde noe verdt å stjele, og fordi folk ikke hadde krefter i armene sine til å åpne døra på grunn av.. vel, polio. Men, nok om det. Han er en kjernekar, og der var poenget.

Akkurat nå har jeg investert i en mikrofon og jeg har oppgradert formatet littegranne. De veldig middelmodige tiradene jeg nevnte tidligere har blitt til manus som jeg spiller inn og legger på Soundcloud. Alt dette foregår gjennom bloggen jeg ble tvunget å lage fordi reasons, og der inne ligger selve avspilleren for den ferskeste episoden. Hittil har jeg spilt inn to stykker, og før noen spør; nei, jeg kommer ikke til å lage videoer. Ikke faen. Serien har jeg bestemt å kalle for "Funnet i en skuff" av ingen spesiell grunn, hittil. Jeg kommer nok på noe.

Motivasjonen til å begynne med dette hadde ikke kommet av seg selv. Jeg har jo tross alt mange av dere å takke for dette, for å ha lest og for å ha bedt meg i alt for få ord dra til helvete. Det er mulig jeg innbiller meg den siste der, men poenget er at det har vært lovord og kritikk i varierte former, og det er bra. Man må utvikle seg på en eller annen måte. I det ene øyeblikket skriver jeg en novelle om å bli onanert på en kirkegård, i det andre skriker jeg i en mikrofon midt på natta og vekker hele huset opp, og det er for dere. Dette er i en veldig tidlig fase, og miksinga er litt hulter til bulter, men jeg lærer mer for hver episode, vil jeg tro. Så, hvis dere har lyst å høre mer av dette, lik, del kommentér slik at vi kan kurere min avhengighet av pikk, og aller sist; Takk skal dere ha.

https://soundcloud.com/kristian-greiner

Siden jeg tar et lite avbrekk fra å skrive useriøse anmeldelser den siste halvandre uken har jeg fått tid til å gjøre mye annet, som å knuse døgnrytmen min til fint pulver, få den tilbake og så knuse den igjen siden jeg jobber nattevakt, men det er også tid til mye musikk nå. Mer enn jeg er bekvem med faktisk. Så, i et forsøk på å fortsatt være aktuell, hvorfor ikke prate om litt musikk jeg fant veldig fornøyelig de siste par månedene?

Ulver - ATGCLVLSSCAP(2016)
Hva i faen er det for en tittel..

Ulver er et norsk band som opprinnelig startet som black metal, men fort fant ut at det gikk an å gjøre andre ting, til min store fornøyelse. Med Ulver vet man rett og slett aldri hva man får når neste plate kommer, da de skifter sjanger fortere enn Petter North-- nei. Dette var plata jeg gledet meg mest til i år, da en av låtene hadde blitt bygget på fra deres forrige skive, en orkesterplate riktignok, og mer utarbeidet og fyldigere.

Noe som gjør denne plata enda bedre er å vite at mye(om ikke mesteparten) av materialet er improviserte liveopptak. De fleste låtene begynner med et grunnkonsept som resten av bandet hiver seg med på en etter en veldig elegant og distre, og er som å se et skjelett stige opp av en støvhaug og sakte men sikkert være vitne til at kjøtt, blod og hud blir til over. Det er nok mye her som kan gi avsmak for noen, da denne repeterte formelen er en gjenganger over hele skiva, men å høre hvordan alt blir til, bit for bit og så veldig distrée er utrolig gøy.

Sjanger: Faen om jeg vet.
Favorittlåt: Glammer Hammer, Cromagnosis.
Karakter: 5/10.

Future Islands - Singles (2014)

En gruppe jeg ganske nylig ble opplyst over og nesten øyeblikkelig blåst av stolen av. Future Islands er en amerikansk synthpop-gruppe som virkelig havnet i søkelyset etter en særdeles flott opptreden på Letterman i 2014 med deres sang "Seasons (Waiting on You.) Mye av bandets sjarm ligger i deres liveopptredener, hvor sangeren Samuel Herring stjeler mye av showet med sine sære dansemoves og utrolige vokalprestasjoner som går mellom blues og små death metal growls.

Singles er ikke særlig flink i å bære over den energien som finnes i liveopptredener, og mye av plata føles veldig statisk og stillestående i den forstand. Ofte føles det rett og slett ikke som om låtene når noe særlig høydepunkt eller klimaks, og det er vel det eneste store minuset som trekker ned på lyttergleden. Det som redder plata er derimot godt skrevne låter og flotte vokalprestasjoner fra vår førnevnte Jim Carrey-aktige vokalist.

Sjanger: Synthpop/indiepop
Favorittlåt: Seasons, A Song for our Grandfathers.
Karakter: 5/10.

Gunship - Gunship (2015)

Et sideprosjekt til to relativt ukjente musikere, Dan Haigh og Alex Westaway, opprinnelig fra progrock-bandet Fightstar, Gunship leverer ekte åttitalls synthwave som jeg ikke hadde hatt noen problemer med å tro hørte hjemme i Grand Theft Auto Vice City. Hvis du vil vite hvordan det høres ut å sitte hjemme i en elendig mønstersofa og spille Atari på en skjerm eller se Miami Vice på den andre, så skal du ikke lete lenger.

Selv om jeg selv kanskje ikke likte hver eneste låt på denne plata, var jeg utrolig nysgjerrig på å høre hvordan den neste låta hørtes ut, en flott egenskap. Selveste John Carpenter gjør et lite innslag på låta "Tech Noir," en slags spoken-word sak som maler et dystopisk fremtidsbilde med hevende synthsvellinger i bakgrunnen, og er kanskje favorittlåta mi her.

Hele plata leverer den ene dramatiske låta etter den andre, druknet i disse små detaljene som er hentet rett ut av en bedriten åttitalls-pornofilm, og det er der sjarmen virkelig ligger, selv om det noen ganger føles litt overdrevet - mer åttitall enn åttitallet selv. Jeg kan derimot ikke riste av meg følelsen av at denne plata er en engangsgreie, en slags nisjeutgivelse som er vanskelig å toppe, men tiden vil vise.

Sjanger: Synthwave
Favorittlåt: Tech Noir, Fly For Your Life, Pink Mist
Karakter: 5/10.

God is an Astronaut - Helios Erebus(2015)

En av mine absolutt favorittutgivelser fra 2015. God is an Astronaut er et irsk post-rock band, selv om de ikke liker å bli kalt det. Gruppa startet opp uten trommeslager og slapp låter som bare såvidt faller under en slags triphop undersjanger.

Etterhvert som de finspisset sounden sin ble de en slags egen sjanger; "space postrock" om man vil. Selv syns jeg mye av musikken deres har vært vanskelig å fordøye, da de ikke er den type band i denne sjangeren som har album hvor man liker hver eneste låt, noe jeg kan respektere ettersom det tyder på at de stadig eksperimenterer og utvikler seg.

Post-rock, for de som ikke vet, er musikk karakterisert med dramatiske oppbygninger, en vegg av lyd druknet i effekter og gjerne ingen vokal - en sjanger som har enorm bredde og er veldig lett å eksperimentere med, men vanskelig å gjøres veldig unikt da det begynner å bli mange spillere i denne sjangerformen.

Helios Erebus leverer den ene utsøkte låta etter den andre, i en merkelig blanding av progressiv og postrock jeg aldri hadde sett for meg skulle være bra uten å virke pompøst eller "flinkis." Låtene lager disse enorme stedene du kan putte hodet ditt i og er rett og slett vanskelig for meg å ikke like. En sang som virkelig stikker ut er mot slutten, Centralia som er bindende med et slags lydlandskapsspor som kommer før. bygger seg opp så utrolig naturlig at jeg ikke en gang vet hva som har skjedd før refrenget har fått en ekstra drønnende gitar som slår deg rett i trynet.

En av mine favorittplater gjennom tidene som får meg til å ville avslutte festplaner med vennene mine kun for å være hjemme, drikke øl og headbange rundt i kåken og driter i hvem av naboene som ser meg.

Sjanger: Prog/Post-rock
Favorittlåt: Pig Powder, Obscura Somnia, Centralia
Karakter: 5/10.

Det var det. Kanskje du liker noe av dette, kanskje ikke. Fortell meg om noe kul musikk du liker! Tydeligvis har jeg klikka helt i det siste og blitt mer mottagelig. fuck me daddy

P.S: Neste anmeldelse ut blir Firewatch, så fort jeg får startet det. Oppdateringen laster ned as we speak.. bare søtten dager igjen står det!

Jeg føler meg ikke helt bra. Følte jeg var på en god greie her siden den forrige indietittelen jeg spilte var så utrolig konge, og at ballen fortjente å rulle i de traktene med Everybody's gone to the Rapture - et spill som røpet litt av premisset i selve tittelen, men "det får nå være," tenkte jeg.

Jeg lurte litt på å gjøre dette til en anmeldelse, men det er jeg alt for forbanna til. Så, vær skuldra mi, Gamereactor, vær skuldra jeg gråter litt på.

Det var ikke før jeg hadde klokket inn nærmere en time jeg begynte å lure på samme greia jeg spør meg selv om hver eneste morgen; "Hva faen er det jeg gjør her egentlig?" Dette er jo fullstendig robbet for gameplay, og tøyer VIRKELIG grensen for hva som kan kalles et spill i mine øyne. Det eneste vi kan i det hele tatt kalle for gameplay er begrenset til å dytte analogen frem for å gå - noe som er alt du kan, da det ikke eksisterer muligheter for å løpe - og X for interaksjon med omgivelsene dine, altså trykke på noen lysbrytere.

ALT jeg gjør er å gå fra sted til sted, høre på stemmer rundt lyspartikler som for øvrig er UMULIG å skille fra hverandre, og alt blir kokt ned til et slags bisarr connect-the-dots John Travolta-Phenomenon mannskit jeg ikke en gang får presentert i en sammenhengende rekkefølge! Dette spillet er så merkelig å forstå seg på at det føles ut som om Pulp Fiction hadde seksten timer lengre runtime med en ekstra besetning på femti karakterer.

De få gangene spillet viser noen lovnad om å la deg pusle hendelsene sammen dropper den overdrevne utbredelsen inn for å gjøre hele dritten mer tafatt og bokstavelig, så hele greia blir mindre "show dont tell" men mer "SE PÅ FRIMERKESAMLINGA MI DA."

Vi har vel kanskje forskjellige meninger her, men jeg må bare slenge ut mine to cent.

Et dårlig spill som bare er dårlig kan jeg tåle. Det er bare morsomt, men et spill som er bra og plutselig blir ræva er enda tyngre å svelge. Det er som om spillet viser frem de lange, lekre beina og hvordan den sorte kjolen sitter rundt midjen og tryner ned trappa, hvorpå hvert eneste bein det latinske språket kan erindre knekker og med en enorm flenge i panna med hjernemassen tytende ut har hun fortsatt mage til å spørre meg om det blir noe action ikveld.

Dette er et "Spill," i ENORME anførselstegn. Det har samme bruksnytten som Goat Simulator og en brukt tennissokk jeg kaster over gjerdet til naboen etter å ha blåst en ladning i den, bare langt mindre sært og overhodet ikke noe poeng å formidle.

Du kan selvfølgelig argumentere at Journey og Flower gjør samme greia, men det er minimalisme gjort enormt på sine egne premisser. Der er fortelling og handling drevet av spilleren selv! Dette er en fast setting som må hvile på de små detaljene hvor utbredelse bare blir gitt helt ut av det blå, og du har ikke bidratt til at det skal komme naturlig på NOEN MÅTE. Så hva faen er det vi er her for?

For å sitere Ben Croshaw;
"Hvis du skal fjerne gameplay, tempo og en sammenhengende historie, er det faktisk meningen at du skal erstatte det med noe."

Faen heller.

Her er del to av Natten etter novellen. Hopper du inn her skjønner du nok ikke mye av hva som skjer så da er det best å få den med seg først. http://www.gamereactor.no/blog/onkelcleo/86413/
Jeg vet ikke hvordan dere gjør sånn greie med URL og sånt. Sue me.

Lufta er tett, og området trenger en desinfisering av det enorme antallet kukskaller jeg definitivt vet er her uten å måtte oppnå øyenkontakt. Musikken er den samme dritten de spiller av hele tida, et turbulent elsk/hat forhold mellom Ulf Lindell og en eller annen vrangforestilt sampler som fjaser på de samme fire akkordene. Det minner meg om puben hjemme som spiller av den samme hakkete plata med Aerosmith og Iron Maiden de har gjort siden 2010, noe som gir meg et kort øyeblikk av ubehag. Svenskene er her, men jeg skygger pent unna og setter meg ved baren, selv om den hullete skinnjakka og svarte hetta er ganske så avslørende, da Vadsø er den type sted hvor folk selvsagt kommer og river den dritten av hauet ditt og våger å være overrasket når du reagerer. Jeg har slutta å bli det, og desarmerer den hypotetiske knyttneven når jeg ser hvem som står foran meg med lua mi i hånda. Jeg hater å bli skremt på den måten, og gjennom sammenbitte tenner og en prikkende følelse i brystkassa lover jeg å komme bort, etter en halvtime. Underlig nok er velkomsten alltid varm blant denne gjengen, uansett hvor distansert man er og det er vanskelig å være asosial - mye fordi at det kommer til å forsterke inntrykket deres om kyniske, kalde og distanserte nordmenn når det rett og slett handler om at jeg ironisk nok vil være alene når jeg går ut for å drikke.

Den ene svensken har fått betalt viser det seg, og hun ordner shots til hele bordet som jeg nesten føler meg forpliktet til å drikke opp, selv om lakrisshots, Fisher eller hva faen det heter gjør meg dårlig. Ved siden av meg sitter den kjedeligste og mest innpåslitne av dem alle. Hun irriterer seg over min manglende vilje til å ha kroppskontakt, en klem, et håndtrykk. Jeg husker første kvelden jeg traff henne og hun ville ligge med meg etter tre timer. Flaut som faen, syns jeg. Hun begynner å bli irriterende, og det blir vanskelig å ikke være en drittsekk når hele væremåten min blir kritisert uten at den er til skade for noen og stemningen er god. Jeg kommer til skade for å si at hårsveisen hennes får henne til å ligne på Wenche Myhre i en kreftparykk, og noen bryter ut i latter mens andre er pinlig berørt og ser bort. Hun prøver å smile, men dette var vel dråpen. Samme kan det være, hun skal jo reise snart og jeg kommer aldri til å se henne igjen.

Jentene skal på nachspiel og jeg er invitert, men jeg liker ikke den slags. Har aldri vært på et oppriktig bra nachspiel når jeg tenker meg om, og denne cocktailen av en forsamling kommer definitivt ikke til å overbevise meg om noe annet, men selvsagt drar jeg. Stedet er bare noen kvartaler bortom, og gåturen er ikke så alt for betyngende, men før vi runder hjørnet går en eller annen steroideape løs på noen utlendinger som så desperat prøver å slippe unna fyren. Jeg ringer politiet, og ingen merker noe da det foregår på handsfree mens jeg unner meg et øyeblikk av stolthet, før jeg innser hvor meningsløst det var når man like gjerne kunne grepet inn og spart stakkaren skadene, men preservasjon av en selv ligger dypere i meg enn å være en spinkel Captain America. Med andre ord; jeg er ei fitte.

Leiligheten til svensken er pen, ryddig, romslig og hvis jeg husker er dassen en feiring for kroppens tempel med røkelse, talgelys og dempet belysning. Gud vet at man skal slappe av når man pisser piggtråd. Jeg har vært her mange ganger før og forspillene er jævlig morsomme. Noen fant ut at det skulle være med en gitarist på denne seansen, som om vi alle ikke var kleine nok i stillhet fra før av. Å resitere Wonderwall på et nasch gjør deg til en automatisk nevemagnet i min bok og det er vanskelig å motstå fristelsen til å be ham spille Freebird. Fulle mennesker klarer ikke å holde kjeft fra før og nå skal du liksom prøve å gå imot en ustoppelig kraft av universet med slitent fingerspill på en bedriten nylongitar? Fuck off. Spell no kriiiidens'a mann.

De bestemmer seg for en drikkelek, som instinktivt sparker igang partypooperen i meg. Heldigvis er det av den varianten jeg er god til, å lyve, og jeg liker ideen godt. Vi skal innrømme en ting om oss selv som vi selv bestemmer om skal være en løgn eller ikke, hvorpå vi utfordres til å underbygge påstanden. Man velger selv om man vil bløffe eller ikke; sier verten. Vi deles opp i to lag og tar turer hver av oss til å legge frem løgnen vår. Jeg innser omsider at dette essensielt sett er plottet til Would I Lie To You og blir forbanna i et lite øyeblikk.

Hele spillet kommer til en brå slutt når alle bestemmer seg for å rotte seg mot playboyen i den rød hjørnesofaen fra åttitallet som kolliderer med Lacosteskjorta hans. Jeg hadde glemt at han ble med, og alle påstår de har pult mora hans under en ferietur til Amsterdam. Hver versjon er morsom, og for første gang på lenge er svenskene faktisk morsomme, men igjen, det er sikkert alkoholen som spekulerer. Han later til å bli synlig irritert, og jeg lurer på om forkledningen hans er avslørt og hvis vi hadde røska huden av han, hadde vi funnet hornskjellene til en reptilspion. En trang til å rive hodet av han for at han ikke skal rapportere til sin overordnede firfislesersjant brer seg over meg og rykker i kroppen min som et anfall før jeg kniper igjen øynene og åpner dem igjen og oppdager at folk ser på meg. Jeg kunne faen meg ha vært en helt.

En av de mer pinlige berørte av kreftkommentaren min tidligere drar meg til side for å påpeke hvor råttent sagt det var av meg, og jeg føler meg nesten forpliktet til å be om unnskyldning i det den enorme fyren står med svartmalte tallerkner i øynene mot meg, hadde det ikke vært for at han ikke eksisterer voldelig, og jeg kunne sikkert helt sukker i bensintanken og satt fyr på bestemora hans før han reagerte. Det ble med den skjennepreknen før vi hele gjengen blir dritings, glemmer parykken og kvelden forsvinner i eteren noen timer. Jeg våkner hjemme dagen derpå, tørr i munnen etter en fyllekule og det siste jeg husker er at en Bole-Jørgen gikk løs på noen mørkhudede utfor den lokale puben. Slik er Finnmark, Norges eget lille Skottland. Eller Australia.

Dette er kanskje ikke den ideelle arenaen for slikt, men Gamereactor samfunnet har alltid vært veldig snille mot meg, helt siden jeg begynte å skrive her for mange år tilbake, første gang som en blond, blåøyd liten arisk drøm uten allergier i 2009. Eller 2010, hvem vet, gammel konto som nå er skutt bak et kjemikalieskur og begravet(takk til Glorfindel) Poenget er at jeg alltid har blitt godt mottatt her, og bestemte meg, i lys av det, for å skrive min første hele novelle siden videregående, som heldigvis er en stund siden. Jeg håper dere liker den og at ordbruken og referansene ikke er for krasse for standarden her. Jeg vil også legge til at dette er rent fiktivt og er ikke ment å representere andre mennesker eller hendelser. Takk skal dere ha, dere er overraskende ålreit. Denne er til dere.

PS: Siden hele greia ble på for mange tegn deles den i to.

Natten etter dagen derpå.

Jeg får ikke sove, men det er tidlig enda og klokka er bare halv ti. Sov lenge idag morges. Foten min er kald som faen, uansett hvor mye jeg pakker den inn i et ekstra teppe, og den ene henger utenfor sengekanten fordi den er for varm. Det er lenge siden det har vært slik, omtrent fire måneder - da jeg tok enorme mengder koffeintabletter og gerimax fordi jeg var et numment siffer i en fargeløs verden og det var den eneste måten jeg kjente meg levende på når jeg ikke var på en scene og fikk folk til å gremmes av forakt. Jeg var våken i tre dager med et langt angstanfall før jeg fikk hallusinasjoner uten ambisjoner, men heller en vrangforestilling om å sove, da det virket mest usannsynlig akkurat da, i stedet for at verden gikk i oppløsning rundt meg og jeg våknet opp i Sjokoladefabrikken med sammen med løvetemmere i stedet for syngende trafikkjegler. Eneste måten å gjøre bot på dette er å ordne noe søvndyssende, tenker jeg, og ringer opp en dame fra Vardø, et stykke unna. Hun sier hun kan være der innen en time, men at jeg betaler ekstra på grunn av bensinpengene. Får vel være i orden, siden hun er sånn en kjernekar-- kvinne.

Spaserturen til en handel er ikke like anspent som den en gang var og den kalde vinternatta er mer beroligende under en vindstille, åpen stjernehimmel som nesten fjerner behovet for å møte Vardøjenta. Før pleide jeg å tro at de sto på hvert jævla hjørne, i en aksjon som i The Wire. De vet sikkert allerede at jeg tok med meg heroin sist gang jeg var i Colombia. Å lure seg unna snut er overraskende enkelt-- Man må bare dra dit ingen ville dratt ellers på et slikt tidspunkt. Storbyfolk er idioter sånn, en mørk bakgate er alt som skal til før du står der med en bot i hånda. Jeg liker å gå, hater å kjøre bil-- livredd det av en eller annen grunn. Halvveis på turen går tankene til en kar på nettet jeg prater med som ble bedt om å kjøpe en fleshlight av en drita full venninne, antageligvis fordi å pule noe som emulerer et epilepsianfall tydeligvis er det nest beste fremfor å betale noen tusen for en gråtkvalt negresse med liktorner som ville fått den hobbyrasistiske bestefaren min til å gråte.

Jeg bes om å møte henne på kirkegården, nokså dramatisk vil jeg mene, men sannsynligheten for at en politipatrulje gløtter innom et overgrodd, oversnødd skogsholt er liten etter mine spekulative beregninger. Bak en større gravstein gravert med et navn glemt av tid og minne foregår handelen. Det er ikke ren formalitet lengre, vi kjenner hverandre men henger ikke like mye sammen. Fengsel gjør det med forhold. Hun er overraskende pen til å være i fengselsform, og den mørke kåpa kler den mørkebrune fletta på den ene sida, og sidecuten på den andre-- som om hun ikke ser suspekt ut nok, men hun pleide å se verre ut. Hun spør hvordan det går og jeg unngår spørsmålet med å spørre om det samme. Hun leverer en løgn om at hun vært travel, når jeg er smertelig klar over hva som egentlig er tilfellet. En historie så full av plotthull at det er som om noen har skutt et maskingevær mot en Jarlsberg. Vi går mot benken med utsikt over den mørklagte fjorden, og de små, opplyste husene langs fjæra minner om en islandsk fiskelandsby.

Vi sitter på kirkegårdsbenken en stund og prater, mer eller mindre om ingenting med et og annet stikk av filosofi i et forsøk på å gjøre mening ut av vår eksistens. Det er rart med tanke på hvor unge vi er, men livet er uforutsigbart sånn. Før man aner ordet av det blir man truffet av en buss, og det eneste man kan angre på i det man ligger på intensiven var at det eneste synet du hadde på livet og dets uendelige mysterium var; YOLO. Hun sier at typen var utro og at hun vurderte å bli lesbisk, hvilket er som å si at hammeren knakk og nå vil man prøve å stikke en sirkelsag oppi ræva. Vi prater løst om hvor kult det hadde vært å være homo og alle de jeg definitivt ikke hadde pult i kjeften uansett hvor mye jeg spøkefullt gjør påstanden intens i et forsøk på å oppmuntre henne. Det er lett å få henne til å le - Jeg liker slike mennesker. Til min store forbauselse og ut av det blå tilbyr hun meg en siste håndjager før konverteringen, og jeg antar at den vurderingen bare var småprat men heller hadde blitt bestemt det øyeblikket hun knakk armen på eksen. Hun er standhaftig sånn, og kunne sikkert røska pikken min av på et øyeblikk. Best å ikke teste den teorien.

Vi, eller jeg, stiller meg bak den enorme gravstøtta vi gjorde forretninger ved tidligere og hun fumler med skinnhanskene etter utstyret mitt. Det er ikke første gangen jeg har fått en håndjager i det fri, ikke at det er noe å skryte av. Drar ikke på kafe like mye lenger. Vi innser fort at lakk og lærkostymet hennes må av, da de kalde skinnhanskene ikke gjør meg noen tjenester ved å gjøre den allerede kulderammede kjøteren min betraktelig mindre. Med et noe forkastelig blikk over ansiktet sitt som jeg overhodet ikke trenger å se og pumpebevegelser inspirert av kvinnedagen og hennes hat mot menn, får jeg bilder av Norges storhetstid og kriser svømmende gjennom hodet mitt som om livet mitt passerer i revy. Jeg ser skipet som kom til Bjørgvin i 1349, jeg ser Frigjøringsdagen, jeg ser kongens nyttårstale for hvert jævla år på bare sekunder, jeg ser rosetoget etter 22 juli. Jeg hvisker; "Alt for Norge, sersjant" som akkompagneres av en sjelevrengende utløsning som såvidt sneier den maskuline kjeven hennes før det treffer korset på graven ved siden av og øyeblikkelig fryser - en pervers juledekorasjon hadde vi ikke vært i November. Hvis det var noen tvil om at jeg skulle til helvete, la dette være en garanti.

Vi skiller lag kort tid etter noen sarkastiske bemerkninger og overraskende nok er det ikke pinlig stille. Hun setter seg i bilen og jeg går hjem på egenhånd i håp om at spaserturen sliter meg ut, noe den gjør heldigvis. Kiwi er fortsatt åpent og jeg bestemmer meg for å kjøpe noe digg før hjemturen. Det blir med baconsvor, beef jerky og smågodt. Tanken slår meg at hadde jeg blitt ranet av en praktiserende muslim eller hindu hadde han sikkert banket dritten ut av meg med posen og latt lommeboka være. FpU er på forsida av Finnmarken, og vil legalisere sexkjøp, slik de har forsøkt i flere år nå. Argumentet er at dersom det skal foregå, bør det være i ordna former for å unngå sykdommer og andre plager. En skulle trodd at de med den forklaringen kunne legalisert hasj også.

Jeg kommer meg hjem uten bøter eller juling, setter meg ned i sofaen og blar nedover feeden min som er uten nevneverdig innhold. Jeg sjekker Gamereactor i håp om at noen har skrevet noe, en anmeldelse eller hva som helst, men det er stille, bortsett fra en bloggoppdatering jeg ikke er sikker på hva jeg skal svare på men liker innsatsen. I mellomtiden melder en kompis meg om en eller annen fjern problemstilling han har hvor løsningen var å kjøpe falske pupper til eksen sin i håp om at de skal finne sammen igjen. At han ikke har innsett at den kjerringa bare er kjøtt og blod utfor et svart kitin eksoskjelett i tro tjeneste til kakerlakkenes keiser.

Jeg kjeder meg. Serveringa nedi byen har ikke stengt enda og natta er enda ung, mens forhåpentligvis er jentene yngre. Egentlig driter jeg i det, jeg har tatt et par av tablettene jeg kjøpte og er rolig nok til å funke hvis jeg skal ut og rolig nok til å sove ved bardisken hvis jeg skal bli der over natta. Det blir med en drosje denne gangen som jeg egentlig ikke har råd til, og selvsagt er sjåføren av den pratsomme sorten -Ikke det jeg trenger når jeg prøver å slappe av. Vi har muligens snakket sammen før men det er vanskelig å se i retningen hans for å huske trynet når jeg bokstavelig talt kan lukte at tennene hans dør og skriker etter nåde, som jeg får lyst å gi, merkelig nok. Det er passe fullt her på puben. Må ha vært quizkveld.

Del 2.
http://www.gamereactor.no/blog/onkelcleo/86423/