Tid for nytt, uforglemmelig filmøyeblikk Denne gangen tar jeg for meg et klipp fra en av mine favoritt komedier: CLERKS II.

Grunnen til at jeg elsker denne senen er at "jeg er" karakteren Randal i form av det han sier og mener i denne senen, og jeg bruker sitater herfra i tide og utide.

Se og elsk: Star Wars vs. The Lord Of The Rings. Dette er et uforglemmelig filmøyeblikk

http://www.youtube.com/watch?v=AxAEo3CWeq8

Igjen er det film tid i MR`s blogg. Jeg tror jeg med dette starter en ny "bloggserie", nemlig Uforglemmelige Filmøyeblikk.
Jeg vil skrive litt om den enkelte senen og legge ut link der den blir vist. Biten jeg velger er ikke nødvendig vis fra en film jeg synes er utrolig bra, men er en sene jeg elsker og som jeg vil huske for all framtid. Noe som er definerende for at jeg ELSKER film.

Jeg vil bruke lite energi på å snakke om filmen, men heller la klippet snakke for seg selv.

The snake dance fra:
From Dusk Till Dawn (1996)

Senen tar filmen helt ned, før den eksploderer i er inferno. Den markerer også et klart skille i filmens uttrykk.
Salma Hayek oser av sexualitet og selvsikkerhet og er kanskje den flotteste kvinnen i verden akkurat her. Et ungt sinn kan lett utvikle opp til flere fascinasjoner og fetisjer som vil følge en resten av livet i løpet av de få minuttene denne senen varer. Og bare musikken er verdt mer enn 1000 ord. Enjoy !!
DETTE ER ET UFORGLEMMELIG FILMØYEBLIKK

http://www.youtube.com/watch?v=PkaveikyikE

Igjen er det tid for Marlboro Red å tipse brukerne på GR om litt film.
Jeg vet det er filmelskere blandt dere der ute. Både O-C og Predator er begge ihuga filmfrelste mennesker og ser sikkert mer film enn det jeg rekker nå for tiden, men det stopper ikke meg fra å skrive litt om denne fantastiske fortellerformen som film er.

Alrighty then..

NATURAL BORN KILLERS fra 1994.
Manus: Quentin Tarantino
Regi: Oliver Stone
Med: Juliette Lewis og Woody Harrelson.

Da jeg så denne filmen i 1994 satt jeg igjen som et spørsmålstegn, dog med et bredt smil om munnen. Dagen etter gikk jeg på kino og så den en gang til. Tarantino vedkjenner seg ikke dette som en «Tarantino film». Oliver Stone sin tolkning av manus stemmer vist nok lite over ens med hans visjoner. Filmspråket i denne filmen vil jeg karaktirisere som hyper aktivt men i retrospect er nok dette et av Tarantinos desidert beste manus etter min mening. Her settes lys på medias rolle i å skape sirkus rundt tragedier og å bidra til å skape hype og facinasjon rund det som egentlig er en volds-utøvers tragiske onde sirkel.
Sist men ikke minst er det en fantastisk kjærlighets historie og man sitter til slutt igjen med dårlig samvittighet for at man ikke er et bedre menneske enn at man holder med disse to monstrene som Mickey Knox og Mallory Wilson i sannhet egentlig er.
Filmen er like, om ikke mer relevant i dag som den var for 20 år siden. Og er nok en filmklassiker for all framtid. Denne filmen SKAL man ha sett.

http://www.youtube.com/watch?v=DXCa56BWEsk

DESPERADO fra 1995
Manus og regi: Robert Rodriguez
Med: Antonio Banderas og Salma Hayek.

« ... And in walks the biggest meksican I`ve ever seen..Big as SHIT ! Just like he owns the place and nobody knew quite what to make of him..»

Denne filmen er så tøff at toget bare kan gå og legge seg. Så og si hver sene er et studium i dialog senografi, foto, badass vold og cheasyness og det er lov og le hele veien gjennom filmen, for mange finner den latterlig og helt over the top. Personlig finner jeg den definerende for min film interesse og gjør at jeg ser filmer med flere øyne, om du forstår.
Plottet i filmen er ikke så viktig. Den handler om hevn. Filmen må sees sene for sene med øyne og ører for detaljer helt ned til de minste bevegelse, ansikts uttrykk og ordvalg/ toneleie. Musikken er genial og Antonio Banderas er så tøff og så sexy at jeg tviler på min egen legning. Heldigvis er Salma Hayek ennå mer sexy og setter meg staight igjen så fort tvilen melder seg.
Dette er Rodruigez` på sitt beste. Det er filmer som dette som gjør film gøy !

http://www.youtube.com/watch?v=bKvU2DumWuk

Jeg tenker jeg gir meg her. Jeg hadde egentlig et par andre filmer på listen, men kanskje jeg skal spare dem til en annen gang.
Disse to filmene er uansett, hver for seg genre definerende og var en del av det jeg kaller film renessansen på 90 tallet. Ta dere tid til å se disse hvis de er usett.
Dere som har sett dem.. Hva synes dere ?
Grei ut og drøft

Mormors pistol er kanskje litt misvisende, men jeg følte referansen var betimelig før jeg setter i gang med resten av bloggen.

Det går mot stortingsvalg i Norge og politikere krangler og gnåler om hvem som har de beste løsningene. Det er helt greit. Det er deres jobb og plikt å påpeke feil og mangler eller ting som kan løses bedre i vårt samfunn.

Uansett hvilke politisk fløy man føler man tilhører må man være enig om at Norge er et godt land og bo i. Uten tvil.
Der vi klager over er noen uker eller månder i sykehus kø for en operasjon som vil gjøre oss helt eller delvis friske kan andre mennesker i verden bare kysse seg i ræven, for det er ikke engang et legekontor de kan stå i kø utenfor.
Men som sagt.. Det er i politikkens natur og påpeke mangler i samfunnet. Det skal være sånn i valgkamp.

Den manglende evnen som i vårt samfunn kanskje er størst, men som ikke er noe stort tema er hvordan vi håndterer kriminalitet.
I Norge er det fritt fram for all type kriminalitet. Det norske samfunnets evne til å håndtere dette er så dårlig at det er helt ubegripelig.

Vinnings kriminalitet er i praksis tillatt i Norge. Man kan stjele så og si hva som helst. Så lenge ingen har blitt truet eller skadet under tyveriet vil saken henlegges. Det har ingenting å si om det er vitner til hendelsen. Henlagt pga bevisets stilling.

Norge og Oslo spesielt flommer over av drugs. En gatelanger som blir tatt av politiet vil i verste fall få et forenklet forelegg og litt tilsnakk før han kan «gå på jobb igjen.»
De som selger til gatelangeren sitter trygt. De kan vi ikke se, derfor finnes de ikke.

Det smugles inn tånnevis med Heroin, Kokain, Canabis ect hvert år, (Amfetaminen produseres nok i fabrikker på norsk jord uten at vi noen gang har hørt om at et sånt anlegg har blitt oppdaget)
og vi står hjelpeløs og tar imot.

Drap: I Norge oppklares de fleste drap. Dvs de som er begått i affekt, i rus-påvirket tilstand pga sjalusi eller lignende. Der sporene ligger rett i trynet på etterforskerne i form av DNA, fingeravtrykk, vitnebeskrivelser eller rett ut tilståelser.
Det er bare å ta en titt på stattistikken over «uoppklarte forsvinningssaker» for å skjønne at det blir begått drap og likvideringer som ikke blir etterforsket i det hele tatt i en skala som er svært drøy.
Er det snakk om en mann. Ugift. I aldersgruppen 25-45 år som forsvinner, blir saken henlagt i løpet av dager/uker.

Det blir snakket om at det er mangel på resurser i politiet og det kan nok godt hende at det er. Men det er ikke mangel på penger. Det har vi. Det er heller ikke den enkelte tjeneste mann/kvinne jeg kritisere. Dette vet de bedre enn noen.

Det er mangel på vilje som er problemet. Det norske folks manglende vilje til å ta denne kampen på alvor er en gåte for meg.

Den fortvilende kjernen i velferdsstaten vår er at vi tillater lovbrudd i enhver ende av skalaen og har igjennom generasjoner bygget opp et politi etter hvordan vi skulle ønske Norge og verden var. Ikke hvordan det i praksis har fått lov å bli.

Dette er en blogg jeg lenge har gått og grunnet over. Jeg gjorde meg noen tanker allerede rundt annonseringen av det siste Tomb Raider (TR 2013).
Jeg synes det var rart, ja på grensen til respektløst å skulle lage en ny Lara Croft, som at på til skulle framstå mindre "sexy" og veikere enn den Lara jeg hadde lært å kjenne gjennom spillene og senere portrettert av Angelina Jolie i film versjon.

Lara Croft er i vår populærkulturelle historie et ikon.
Hun er et symbol på en gitt epoke i vår nære historie. Girl Power er et utrykk mange forbinder med Spice Girls men de var kun med på å gjøre uttrykket allment. Girl Power er et begrep brukt om det som betegnes som den tredje generasjon feminisme. En av de framtredende trekkene her var framveksten av Kvinnelige helter i populærkulturen. Buffy the vampireslayer , Xena: Warrior princess, Sarah Connor og Dark Angel er bare noen jeg nevner i farten. Det var mange som dukket opp på 90 tallet og der omkring.
Lara Croft var ikke bare en av dem, hun ble så og si selve symbolet på dette fenomenet.
Lara ble et forbilde for svært mange unge jenter på 90 og tidlig 2000 tallet. Var det karneval var det gjerne både to og tre Lara Crofter tilstede. Kunstnere malte bilder og Lara dukket opp i teaterstykker, så vel som aviskronikker.
Lara Croft var tøffere en James Bond. Like eventyr lysten og nysgjerrig som sin kollega Indiana Jones. Hun håndterte enhver trussel like kynisk og kaldt som Rambo og hun hadde et hjerte av gull ovenfor de svake og uskyldige. Hun framstod grasiøs, feminin og flott. Gutta digget henne men ikke, som mange tror bare pga hennes flotte figur, men like mye pga alle overnevnte grunner og det faktum at hun ikke var nok en kjedelig maskulin figur men en kvinne. Hennes akrobatikk og våpen håndtering var estetisk og hennes mot beundringsverdig.

Hvorfor Crystal Dynamics ønsket å forandre på dette kunne ikke jeg begripe. At Tomb Raider serien trengte og fornyes, gameplay messig og grafisk var helt klart, men at Lara Croft skulle trenge fornyelse ? Jeg ventet i spenning på mottakelsen og på å få spille TR 2013 selv.

Nå har jeg spilt TR 2013 og jeg liker det svært godt.
Det ser meget pent ut, spesielt i skogholt og i fjellet. Vakre lysbrytninger og storslått utsikt. Spillet er akkurat så linært som det bør være og gir god framdrift i historien om du da ikke ønsker å bruke tid på skattejakt og søken etter hemmeligheter i huler og på fjeltopper. Man gjør akkurat det samme i dette Tomb Raider spillet som vi har gjort i alle de andre TR spillene. Løper, hopper, klatrer, leter etter hemmeligheter, finner ammo og dreper fiender og dyr med et mer eller mindre bedt utvalg våpen som mann finner etter hvert. Alt satt inn i en sånn noenlunde ok historie man blir sånn passe engasjert i. TR 2013 er ikke et state of the art nytt TR konsept. Tvert imot. Det er akkurat det samme som før, med bedre grafikk og dagens estetikk.

Men hva med Lara ? Er hun opp to date og tilpasset dagens idealer ? NEI. Lara Croft 2013 er syk. Hun har spaltet personlighet. Og vel så det.
Hun framstår som en 24 år gammel, sexy dame, med ansiktet til en 14 årig jente som har utdannelsen til en 30 år gammel arkeolog. Hun skal liksom være redd og uskyldig dog med et snev av ståpå vilje og mot. Litt sånn Dora the Explorer for de voksne. Dette er kun i cut-scenes altså.. for med EN gang spiller tar over kontrollen knuser Lara ansiktet til sin motstander med stein eller klatre-øks, kveler med kaldt blod, skyter, stikker og slår i hjel. Ja spillet er sågar lagt opp til å drepe uskyldige dyr uten annen grunn enn å tjene litt XP or whatever. Hun framstår som en DRAPSMASKIN helt til neste historiedrevne film sekvens. Da dukker dette schizofrene kvinnemennesket opp igjen.

Lara Croft er en rik, foreldreløs eventyrer som er hard mot de harde. Hun er på mange måter det kvinnelige motstykket til Bruce Wayne. Hun er frekk og tøff i kjeften. Personligheten hennes passer resten av universet hun beveger seg i perfekt og hun er et Ikon og en del av et fenomen.
Mennesket vi ble kjent med i TR 2013 var ikke Lara Croft. Hun var en jente vi heldigvis fort vil glemme. Dessverre.