Sirkelen

Her om dagen snakket meg og Marlboro Red om skjebnen, som ingen av oss tror noe spesielt på. Men den siste måneden har jeg vært oppslukt i et "mønster", og jeg skal prøve å forklare hvorfor her. Hvordan jeg skal legge det frem er jeg mer usikker på, ting kan jo tolkes fra ende til annen.

Jeg ble født 3 måneder for tidlig og fikk diagnosen CP når jeg var 2 år.

Lå først i en kuvøse, mye på sykehuset de første månedene - men aldri helt alene.

I 1998 når jeg var 3 år gammel var jeg i Tyrkia for første gang. Jeg druknet nesten i et basseng, men ble reddet opp av en jente. Hvem hun er, hva hun heter - det aner jeg ikke. Hun lever nok et liv ett eller annet sted idag. Men opplevelsen etterlot meg med en viss frykt - jeg føler at jeg vet hvordan det er å drukne, siden jeg har vært i nærheten. Legg til at jeg ikke er så flink til å svømme, så er ikke tanken på for mye vann noe jeg er veldig trygg på.

Når det kommer til en annen form for frykt - jeg husker hvor redd jeg var når jeg også var veldig liten, og våknet av at min far banket hardt i veggen, mens han selvfølgelig slet med sine søvnproblemer og demoner, som følge av et langvarig rusproblem.

I 2006-2007 fikk jeg meg min første "skikkelige" jentevenn på nett som jeg også tok steget og spurte om jeg skulle bli "sammen" med. Habbonavnet var -Hei-Hei- det ekte navnet (som jeg ble fortalt) var Anette. Mer vet jeg ikke om henne, bortsett fra bursdagen hennes. Vi holdt kontakten av og på i flere år, men hun ville ALDRI gi meg noe personlig informasjon. Jeg håpet at vi ville kunne få tatt et endelig farvel den dagen Habbo stengte ned i 2015, men hun logget aldri på - så jeg vil neppe se henne igjen.

I 2008-2009 fikk jeg på ungdomsskolen min første forelskelse i Kine, mens jeg enda ikke var moden nok til å forstå hva det var jeg følte for henne - men jeg husker at jeg ble så glad den dagen hun ga meg en klem, og så jævlig flau den dagen gymlæreren plukket akkurat henne til å hive Frisbee med meg, spesialtrening and & all that shit. Tror ikke jeg trenger å si så mye mer enn at jeg ble tvunget til å gi slipp på henne den dagen vi gikk ut av ungdomsskolen. Hun kommenterte at jeg lignet på min bror, dog!

I 2011 fikk jeg min første OFFISIELLE crush som de fleste her inne kjenner til - lillesøsteren til bestekompisen min HeXy, Mia - jeg hadde aldri skammet meg så mye over noe, som jeg gjorde av å være keen på henne når broren hennes reiste vekk på folkehøyskole et år, og jeg var alene. Heldigvis har meg og HeXy hatt et helt liv til å rettferddigjøre det siden den gangen.

20. august 2012 kom Ida inn i bildet, og jeg opplevde noe jeg ALDRI hadde opplevd eller trodd på angående en jente før - kjærlighet ved første blikk. Jeg gjorde alt på denne jord for å få være i nærheten av henne, om det så bare var noen minutter - jeg nøt hvert sekund av det, om det så bare var å ta bussen med henne - som på utsiden fremsto som ganske rart, siden vi bodde på to helt forskjellige sider av byen. Mer enn det skal jeg ikke utbrodere, siden de fleste vet hvordan historien slutter - hvordan det formet personligheten min her på GR i 2013, hvordan jeg isolerte meg, nektet å ta imot råd og var generelt jævlig lei av livet og den brutale avvisningen som jeg aldri fikk forklart av personen selv - med de ordene jeg trengte.

1. oktober 2014 ble jeg av rene tilfeldigheter kjent med Neraz, hun som skulle definere livet mitt de neste årene. Hun var mitt nye nettcrush som gikk VELDIG forsiktig frem med hvordan hun forholdt seg til meg - jeg var genuint sikker på at HUN var den som skulle fikse meg og mine psykiske problemer, jeg var så lykkelig den perioden - men til slutt måtte hun knuse meg, for at jeg skulle klare å gi slipp på henne.

21. august 2016 skjedde det noe ganske spesielt - jeg ble kjent med en jente, og jeg nektet å anerkjenne det for meg selv i en god stund, var bokstavelig talt livredd for å drite meg ut, eller fucke opp slik jeg alltid har gjort. Jeg følte noe sterkt for henne, at jeg kunne snakke med henne på et dypere nivå, at hun lyttet og forstod - selv om hun ikke alltid svarte. Uansett hvor mye dritt jeg har opplevd i år, er det å være i hennes nærvær den beste følelsen jeg har hatt i år, så jeg kunne dødd lykkelig i det øyeblikket og sagt meg fornøyd med hvordan det endte.

Men selvfølgelig endte det ikke slik. Jeg drakk meg sørpe dritings og røykte i Moss sammen med Duck Song, én siste fuckup som fikk store konsekvenser. Jeg våknet nemlig opp med TOTAL BLACKOUT dagen etter, og husket ingenting om noe som helst.

Første kommentaren jeg fikk når jeg våknet var: "Du var ganske død igår."

Var jeg død?

Lever jeg livet mitt i revy?

Måtte jeg begynne reisen min på nytt?

Er det henne jeg så desperat ser etter?