Hitman - første sesong oppsummert

Det var mange som undret seg over hvorfor IO Interactive valgte å lansere sitt nyeste Hitman-spill i episodisk format. Kanskje utvikleren slet økonomisk og at det derfor var vanskelig å lansere en komplett pakke, eller kanskje de bare ville tjene litt ekstra på episodeformatet? Det er og blir spekulasjon, og nå som vi sitter her med det ferdige produktet så er jeg ikke sikker på om det er så veldig relevant.

Sluttresultatet har uansett vært utelukkende positivt: Hitman et av årets høydepunkt. Siden mars i år har IO Interactive lansert syv oppdrag med omtrent en måneds mellomrom, i tillegg til to bonusoppdrag og en hel drøss med mindre ambisiøse men likevel solide utfordringer i form av såkalte Elusive Targets.

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg gjerne hadde foretrukket å få Hitman servert som én enkel pakke, men ettersom det har vært mindre innhold å ta tak i har jeg endt opp med å bruke mer tid på hvert oppdrag, samtidig som nye episoder trekker meg inn i leiemorderverdenen på ny akkurat når man begynner å gå lei forrige brett.

For fans av serien kan syv oppdrag høres smått ut, spesielt med tanke på at tidligere spill i serien gjerne har hatt omtrent dobbelt så mange brett. Dette rettferdiggjøres ved at hvert enkelt brett har mye mer å by på. Ikke bare er de betydelig mye større, men spillere oppfordres til å spille gjennom flere ganger for å låse opp nye ferdigheter og verktøy som igjen kan brukes i andre brett.

Velger man å ta en titt på et av de mange brukerskapte oppdragene vil dette også skje i et av de syv brettene, da gjerne med helt nye mål og med det nye muligheter. Det samme gjelder Elusive Target-oppdragene, men disse er altså tidsbegrenset. Det vil si at hvert Elusive Target får sin egen tidsramme, alt fra 48 timer til et par dager og det er opp til deg å knerte målet ditt før tiden renner ut.

Skulle du bli oppdaget i forsøket ditt så vil du miste muligheten til å begynne på nytt, så stressnivået stiger naturligvis når man prøver seg på ett av disse oppdragene. Til gjengjeld får man benytte seg av nye antrekk i fremtidige oppdrag, en liten bonus for de som er villige til å ta fatt på noen av Hitman-seriens mest utfordrende oppgaver.

Dessverre er ikke alle de syv brettene like interessante, og for eksempel oppdragene i Marrakesh og Colorado virker mindre ambisiøse enn resten. Første runde i disse kan ofte føles litt forhåndsbestemt, men selv her finnes det muligheter for å være kreativ, det er bare ikke alltid like åpenbart ved første øyekast hvordan noe kan brukes i din favør. For noen er det kanskje en god ting, men for min del synes jeg disse to brettene skiller seg ut noe fra de andre, hvor du ikke bare har flere muligheter men mer omfattende er de også.

Til tross for det er jeg veldig fornøyd med første sesong av Hitman, og danskene i IO Interactive har virkelig gjort det de kan får å nå tilbake til seriens røtter. Personlig likte jeg Hitman: Absolution godt, men det var ingen tvil om at det var et stort steg i motsatt retning. Årets Hitman retter opp i dette og sluttresultatet er noe som minner mer om en naturlig fortsettelse av Hitman: Blood Money - spillet som for min del er det beste i serien.

Jeg vegrer meg likevel mot å si at jeg liker årets Hitman bedre enn ovenfornevnte Blood Money, men det hersker ingen tvil om at det er et spill som har mer å by på. Ikke bare har utvikleren vært flink med å pumpe ut nytt innhold, siden alle kan konstruere sine egne oppdrag finnes det alltid noe å sette tenna i. Det blir likevel spennende å se hvordan dette utvikler seg videre.

Jeg tviler ikke på at spillere vil fortsette å lage brett, men hva med de som ikke har vært med siden dag én? De vil ha gått glipp av en hel haug med Elusive Targets, og dermed vil de også henge langt bak når det kommer til å låse opp nye klesdrakter også videre. Så langt har hvert eneste Elusive Target vært unikt, så vil det bety at nye spillere rett og slett ikke vil kunne låse opp alt av ekstrainnhold? Jeg regner med at utvikleren på et punkt vil gi spillere muligheten til å prøve seg på tidligere Elusive Targets, men det gjenstår å se hvordan IO Interactive velger å løse dette.

Når jeg skrev om de første episodene hadde jeg bare testet PS4-utgaven, men jeg gikk etterhvert over til PC-versjonen ettersom jeg gjerne foretrekker en høyere bildeoppdatering. Konsollversjonen kan kjøre i så mye som 60 bilder i sekundet men konsollene klarer sjeldent å holde følge. PC-utgaven gjør det selvfølgelig bedre i denne sammenhengen, og selv om det har noen rare ytelsesproblemer her og der så er det relativt sjeldent i forhold til det man ser på konsoll.

Spiller man på PC vil man også slippe å vente på at spillet skal laste inn menyer når de åpnes - har du for eksempel mer enn én lagringsfil på konsoll så vil du bli nødt til å vente i flere sekunder bare for å få tilgang til den menyen. Det ødelegger ikke totalopplevelsen, men det er definitivt irriterende i lengden.

Som sagt er jeg fornøyd med årets Hitman-sesong, selv om jeg lurer veldig på hvor IO Interactive har tenkt seg videre. Jeg er uansett helt klar for sesong 2, og i mellomtiden får vi håpe at utvikleren har en rekke med andre utfordringer som ligger klart for å gjøre ventetiden litt lettere.