I en liten bakgård midt i Oslo sentrum finner du kontoret vårt. Et omlag 70 kvadratmeter stort rom bestående av et spisebord, kjøkkenkrok, toalett (fritt for GR-blader), kontorpulter, spillpostere og et glassmonter med priser, utmerkelser, Halo-øl og samlerobjekter av den sjeldne sorten. Viktigst av alt er selvfølgelig gamingkroken, utstyrt med en syntetisk treseter, alt som kryper og går av konsoller, en superflat (!) flatskjerm og lydanlegg skreddersydd for både romantiske komedier (Tor Erik...) og macho actionspill.
Det ser ut som en lekestue. Et lykkerede for de av oss som aldri har blitt helt voksne, som kanskje heller ikke er så langt unna sannheten. Du kan trygt si at kontoret vårt skiller seg ut fra de andre i nærmiljøet, som for det meste består av banker, advokater og andre fornuftige næringsinstanser. Gjentatte ganger har jeg observert oppgitte naboer riste på hodet idet de har passert vinduet vårt. Bakgården rommes av øredøvende jubel idet vi oppdager spennende spillsnacks i pakkene vi får på døren. Det er heller ikke så kult å måtte bortforklare hvordan vi klarer å smelle en fjernstyrt drone inn i vinduet til naboen i fjerde etasje (takk for den, Line), mens de etter sigende hadde besøk av viktige foretningsforbindelser. For oss er det en del av hverdagen, selv om arbeisdagen består av langt mer enn lek og moro.
For på det lille kontoret med en besetning på fire ansatte lager vi Nordens største spillmagasin. Norges eneste trykkede spillpublikasjon, som kan innholde alt fra avsløringer og eksklusiviteter på verdens mest populære spill til lokalt bransjestoff og mindre norske utviklere. Jeg skal holde skryt og oppramsing til det minimale i denne artikkelen, ettersom jeg ønsker å fokusere mer på det hverdagslige, men likevel følger noen få linjer. Du får bære over med meg. Vi er den spillnettsiden i landet som publiserer flest anmeldelser, sniktitter, kommentarer, intervjuer og nyhetssaker. Vi har en solid bråte faste lesere og bidragsytere som blogger, kommenterer sakene våre og diskuterer i et av landets mest aktive nettmiljøer hva angår spill. Vi har egne hardwareskribenter som tester alt fra headset og grafikkort til gadgets og telefoner. Vi anmelder kinofilmer, blu-ray og TV-serier. Vi lager GRTV-produksjoner som spilles av i de fleste av landets spillbutikker, har egne apps for både Android og Ios-baserte telefoner og til og med en app til Smart-TV. Gamereactor finnes overalt. Nevnte jeg forresten iPad-magasin? Vi lager selvfølgelig det også. Det sier seg selv at det krever enormt med arbeid for å opprettholde kontinuitet og kvalitet i alle ledd.
Med på laget har vi 11 aktive skribenter som ofte svipper innom for å prøve nye spill, klage på at den siste saken de skrev ikke fikk nok spalteplass eller bare forsyne seg fritt av kjøleskapet. Der finnes det noe for enhver smak. Hver fredag holder vi redaksjonsmøte der ukens viktigste saker gås etter i sømmene. Her har det ofte blitt litt vel høylytt. Kanskje er det den kalde ølen eller de hete chillinøttene? Kanskje er det skribentens provoserende væremåte? Ikke vet jeg. Det er tydeligvis ikke lett å enes om hva som er best av kompositt eller HDMI, om kinofilm virkelig er best i 3D eller hvorvidt Call of Duty har vært bra for bransjen. Det er høyt under taket. Fordelen er at det gir grobunn for diskusjon, som ofte ender opp som aktuelle kommentarer på nettsiden.
Vi befinner oss i en tid der spill danker ut film og musikk i omsetning. Drakampen om leserne utspiller seg ikke kun blant dedikerte spillsider, men også mellom store mediehus som NRK, Dagbladet og VG. Spill er ganske enkelt mer hverdagskost enn før. Sosiale spill deles via Facebook, konsoller er fast inventar i stua og du skal være ganske bortreist om du aldri har testet Angry Birds. En ganske annerledes verden enn for 10 år siden.
Prosjektet begynte allerede i 1998 da de danske brødrene Claus og Morten Reichel etablerte firmaet Gamez.dk. Men Gamereactor slik vi kjenner det i dag vokste ikke frem før i 2002, da brødrene kjøpte opp spillportalen Gamereactor. Deres aktive rolle i dag er som ansvarlig redaktør og annonsesjef. Det første magasinet gikk i trykken sommeren 2002, den gang lastet i en stor varebil kjørt av «Reichel Borthers» over hele Skandinavia. Bladet ble levert rett på disken i spillbutikker som Spiderman, Spaceworld og Akers Mic, før vi omsider vokste oss større.
Jon Bjerk var vår første norske redaktør. Han ble værende i Gamereactor etter oppkjøpet, og levde lange dager med en absurd arbeidsmengde. Jon skrev det meste av blad- og nettinnholdet selv, noe han følte var litt i overkant for én person. Pseudonymet Vegard Beide ble derfor en kjent gjenganger på flere av tekstene. Dekknavnet fungerte ikke bare som et artig ordspill - det var også effektivt når det kom til klager på innholdet. «Dårlig sier du? Jeg tar det opp med Vegard Beide!». Både Carl Thomas og Jon Cato var gode venner av Jon Bjerk og beskriver vår første redaktør som veldig dedikert til jobben. Han var en person som samlet og inspirerte redaksjonen med sine sosiale egenskaper. Jon Bjerk døde brått og uventet hjemme sammen familien i julen 2004.
Carl Thomas ble tilbudt stillingen som redaktør, og takket omsider ja til utfordringen. En ganske stor en sådan, for en skribent på 19 år. Guttevalpens første møte med bladet kom to år tidligere på en platebar i Horten, og ble raskt Magasinet med stor M. Driftig som alltid sendte han inn søknad og ble tatt inn i varmen. Han flirer mens han forteller at livet stort sett handlet om å spille data på den tiden, men presiserer at han også hadde dame, fikk førerkort og bil i tidlig alder (veldig bra, Carl Thomas). I begynnelsen hadde vi ikke kontor, så alt arbeid bleutført i hans egen leilighet. Arbeidsrommet var en hinderløype av spill. For å komme seg fra døra til PCen måtte man hoppe over haugevis av pappesker i kjent Mario-stil, mens bunter av blader og utstyr tårnet over det Carl Thomas kalte en arbeidsplass. «Enda godt jeg har noen kvadratmeter til overs», blunket Carl Thomas fornuftig. Men jeg har vært der, og kan love dere at han ikke hadde en eneste kvadratmeter til overs. Var det teppe eller parkett du hadde, Carl Thomas?
På den tiden ble store deler av bladet oversatt. Carl Thomas fløy ned til Danmark for å lage hele magasinet i løpet av én helg. Konstant jobbing, dag og natt. Iblant bestod bladet av 84 sider (nesten dobbelt så mange som i dag), så arbeidsrammen var forståelig nok helt vill. Han jobbet til kvalmen tok ham, tok en ulønnet toalettpause, og vendte tilbake til skjermen. 70 timer med ren panikkjobbing. Men den unge redaktøren var ikke bare en flittig arbeider. Carl Thomas utviklet raskt en god tone med leserne og forståelse for faget. Han hyret inn flere skribenter som skulle bli sentrale med tiden, og overlot med det sjefsrollen til Frode Haugen.
Bergenseren, kjent som spillanmelder for Sone 2, fant seg raskt til rette. Stemningen i kjellerstuen på Hovin var helt topp. Redaksjonen møttes på julefester og spillkvelder, og holdt fuktige møter på Mono for å gi hverandre en klapp på ryggen etter månedens innsats (...og noe kritikk, vel å merke). Samholdet ga resultater. Et par år senere vant Gamereactor Gullstikka - den norske bransjeprisen for årets beste spillmedie. Prisen ble tatt imot av Jon Cato Lorentzen, den nye redaktøren for Gamereactor. Hvordan klarte du det etter bare to uker i redaktørstolen, egentlig? Nykomlingen fra nord gjorde en god jobb med å tilrettelegge arbeidsforholdene. Et av ansettelseskravene som ble forhandlet frem var eget kontor. De nye lokalene i kvadraturen ble utnyttet til det fulle. Etter Gullstikka-seieren ble det holdt nachspiel i lokalet med sjefene for blant annet Playstation og Nintendo. Det ble rapportert om pizza på bordet og bratt flaskeføring - ifølge ryktene ranglet bransjefiffen til langt på natt.
For Jon Cato hadde det vært en barndomsdrøm å lage spillmagasin. Som liten tass i Harstad trosset han vind og vær på sine daglige sykkelturer til Narvesen, kun for å klå på de ferskeste utgavene av Commodore User, Zzap!64 og Computer & Videogames. Denne lidenskapen fikk han utlevd som redaktør i Gamereactor. Jon Cato ønsket mer struktur på arbeidsmengden, og brakte flere norske tekster til magasinet. Det har vi ønsket å videreføre. Jon Cato takket for seg i 2010.
Samme år tok jeg over som sjefredaktør på grunnlag av en imponerende CV med runna titler - for ikke å glemme utgiften "Reichel Brothers" sparte på min selvbrakte redaktørstol. Men fra spøk til alvor: Etter drøye to år som redaktør har vi fått til mye. Først og fremst har vi flere faste ansatte med dedikerte ansvarsområder. Vi leverer mer innhold enn noen gang, er på flere arenaer og har vokst oss større. Skribentstaben har flere nye fjes, som vi ser jevnlig på våre ukentlige redaksjonsmøter. Engasjementet er på topp.
Med det vil jeg gjerne takke dere lesere for følget, takke for at dere leser og takke for at dere gjør det mulig å fortsette produksjonen av Nordens største spillmagasin. Tusen takk!
Foto: Tor Erik Dahl