Shadow of the Colossus

Såkalte «remasters» eller «remakes» er noe spillbransjen får servert ganske ofte i disse dager, kanskje litt for ofte ifølge noen. Personlig har jeg litt blandede følelser. Det har de siste årene kommet ganske mange PS3- og Xbox 360-spill i finpusset utgave på PS4 og Xbox One. Dette synes jeg er helt ok om man også slenger på litt ekstra innhold og pusser opp grafikken så det virkelig gjør at spillet kommer til sin rett på denne generasjonens konsoller. Spill som Shadow of the Colossus, som først kom ut på PS2, føler jeg har mer rett til å få en skikkelig finpusset utgave. Det har allerede kommet en versjon av spillet i HD på PS3, men dette føler jeg var mer en slags port med oppskalert grafikk. Når jeg setter meg ned med Shadow of the Colossus på PS4 er det åpenbart fra første stund at dette er en mye mer ambisiøs nyversjon av spillet.

Bluepoint har sagt selv at dette er et spill som er utviklet fra bunnen av, noe jeg synes høres utrolig ut med tanke på at det føles akkurat ut som originalen. Dette gjelder dog ikke den visuelle biten. Her har spillet som kjent virkelig fått nesten utallige oppgraderinger. Nå utforsker vi ikke lenger et flatt, grønn-brunt, livløst landskap. Detaljrikdommen er til å ta og føle på. Man kan se hver eneste byggekloss i tempelet, gress og blomster svaier i vinden og solen skinner gjennom trærne og treffer deg på en så vakker måte at man nesten mister pusten. Noe av det som imponerer meg aller mest er hvor pen pelsen til noen av kolossene er. I det rette lyset er det nesten så jeg tror jeg ser på noe fra det virkelige liv. Dette spillet er rett og slett veldig vakkert. Og jeg tør påstå at det er blant de peneste på PS4. Ikke dårlig for et gjenskapt PS2-spill.

Personlig mener jeg at Shadow of the Colossus er et spill som bør oppleves uten at man får avslørt for mye av historien, men jeg kan gi dere som ikke kjenner historien en rask innføring. Her spiller man som Wander, en ung mann på hesterygg som tar med seg en ung, livløs kvinne kalt Mono til et forbudt land. I et tempel hører han en stemme fra oven som kaller seg Dormin. Vedkommende bekrefter at det kan være mulig å gjenopplive den unge kvinnen om Wander beseirer alle 16 kolossene som bor i landet. Dermed begynner jakten for å finne alle kolossene, og beseire dem i håp om å vekke Mono opp fra de døde.

Kontrollsystemet har blitt bedre tilpasset dagens standarder, noe jeg satte stor pris på. Nå er for eksempel hoppeknappen flyttet til X, noe jeg tror de fleste foretrekker. Jeg kan også nevne at det nå kun er en enkelt knapp som trengs for å rulle, istedenfor to, noe som føltes unødvendig knotete i originalen. Bluepoint har for øvrig også gjort det mulig å bruke det originale kontrolloppsettet for de som ønsker det. En photo-modus er også et fint lite tillegg som passer spillet godt. Her har man stor frihet i vinkel, zoom og diverse filtere, noe som har latt meg ta flere flotte bilder. Det blir spennende å se hva folk kan få til med dette verktøyet.

Som nevnt tidligere føles dette spillet akkurat som å spille originalen. Jeg har allerede spilt gjennom dette spillet mange ganger før og var usikker på hvordan jeg ville oppleve å spille gjennom det igjen, men jeg må bare si at jeg virkelig har kost meg. Det er deiligere enn noen gang å ri gjennom det nakne landskapet. Fossefall, fuglekvitter og vind i trærne gjør at jeg stadig stopper opp og bare nyter miljøene jeg er i. Man kan tydelig se at de har tatt seg god tid til å gjenskape denne verdenen og få deg til å føle at du virkelig er sammen med Wander på hans reise. Det er noe nesten noe spirituelt med rideturene før hver koloss man skal bekjempe. Det er jo tross alt mange år siden sist jeg spilte Shadow of the Colossus, så til tross for å allerede ha opplevd hver koloss er jeg likevel spent. Man forbereder seg mentalt for en magisk kamp. Når man til slutt møter på en koloss så brytes den stillheten, ofte med et brak og kampen kan begynne. Hver kamp byr også på noe av den beste musikken spill kan tilby.

Hver koloss er sin egen lille gåte, og det er opptil deg å finne ut hvordan du skal drepe det store beistet. Ofte handler det om å klare å bestige dem og stikke dem på deres svakeste punkt med sverdet. Men dette er ikke alltid like lett. Kolossene blir gradvis vanskeligere, og noen kan virkelig bli en hard nøtt. Jeg merker ikke noen enorm forskjell fra originalen når jeg klatrer på kolosser, men jeg kan helt klart se at kameraet ikke rister like mye som før, noe som hjalp meg veldig. Jeg kjenner også til at noen ikke liker klatringen i spillet, og her har de ikke endret noe særlig. Det føles helt likt. Jeg personlig mener klatresystemet er en vanesak, og har ikke hatt noe problem med det. Tenkte likevel det var greit å nevne dette for dere som har mislikt klatringen tidligere.

Jeg synes selv at noe som kunne blitt fikset er ridningen. Den er altfor knotete. Hesten er til tider nesten umulig å styre. Heldigvis brukes den ikke så ofte når man faktisk kjemper mot kolosser. så det blir bare småpirk. Ellers er det noen ganger irriterende at det virker som at Wander faller over ende for hver minste lille ting. Dette er basert på et gammelt spill, og det merkes. Jeg skulle ønske utviklerne tok seg enda litt mer tid til å gjøre Wander sine animasjoner enda litt mer levende. Ikke minst skulle jeg ønske spillet fikk en liten overhaling i fysikken. Man har noen øyeblikk hvor Wander blir slått over ende eller faller på en veldig merkelig måte. Disse faktorene er med på å hindre at spillet når helt opp.

Uansett har jeg kost meg voldsomt med dette gjensynet. Shadow of the Colossus er og blir et mesterverk. Dette er helt klart den definitive utgaven av spillet, og hvis du ikke har opplevd dette kunstverket før, så bare må du oppleve det nå. Og til de som har spilt gjennom spillet før, og ikke har det så ferskt i minnet, så kan jeg varmt anbefale å oppleve det igjen!