Tower 57

Tower 57 er en Twin-Stick Top-Down shooter utviklet av Pixwerk og publisert av 11 bit studios, et spill hvor Pixwerk har gått inn for å fange nostalgien til tidlige PC-spill fra AMIGA og DOS-æraen. Og her må de ha brukt håv og garn for jaggu har de lyktes!

Historien omhandler det titulære Tower 57, ett av tårnene menneskeheten har bygget og søkt tilflukt i etter en passelig dystopisk katastrofe. Du og ditt lag av ekstraordinære individer skal undersøke tårnet for å avdekke de shady sakene som foregår inni (og under).
Historien blir presentert i en blanding av saksfiler, nyhetsterminaler og in-game dialog. Så du bør være glad i å lese deg frem til handlingen hvis du vil ha noe utav den.

Heldigvis trenger du ikke mye plott for å ta inn over deg den heseblesende actionen, de veldesignede brettene, eller den irriterende catchy musikken. Spillet sto på pause mens jeg lagde notater til anmeldelsen og la meg bare si at jeg etter ørten loops fremdeles kan tenke meg å høre mer!

Du starter spillet og får sette sammen ditt eget lag bestående av tre av seks tilgjengelige figurer (The Don, The Scientist, The Officer, The Beggar, The Diplomat, and The Spy), jeg gikk for en vitenskaps-offiser-spion-kombo og hev meg i gang!

Etter litt introduksjon blir jeg kastet ned i kloakken (ugh) og må navigere meg opp og ut av den igjen. Det tar ikke lang tid før min første fiende gjør sin entré, en skummel... rosa blob-greie! Nuvel, den blir raskt tatt av dage med hagle og el-gevær. Problemet kommer når vennene dens bestemmer seg for å vise sine rosa gelé-hoder, og antall prosjektiler jeg må unngå stiger med stor hastighet. Min død blir dog ikke et punktum, men et komma da kontrollen blir overført til den neste av mine tre figurer.

Skade deles ut med en rund hånd og jeg må ha tunga rett i munnen når det gjelder å unngå den, og når de mer avanserte fiendene også dukker opp blir dette litt av en utfordring.
Denne utfordringen blir ikke noe lettere av at mesteparten av tingene som tilbyr litt dekke og beskyttelse kan ødelegges, gjerne på spektakulært vis! Kaos råder, og forvirringen som følger har mer enn én gang ført til at "Game Over" lyser mot meg, som et hån. Et velkjent sinne pipler frem, og åren på panna mi dunker. Men som alle rouge-ish spill, er dette en god type sinne. Jeg vil fortsette, presse på, slå dette spillet ned i bakken!

Etter en del gloser og et par pauser så synes "Game Saved" i toppen av skjermen og jeg kan puste lettet ut. Kloakken er overvunnet og jeg blir belønnet med et besøk til spillets "gamehub" hvor våpen og oppgraderinger kan kjøpes, døde lagkamerater kan gjenopplives (for en pris) og penger kan gambles, før jeg får neste mission-briefing: Jeg skal ned i kloakken igjen! (UGH).

Spillet har et godt øye for detaljer. Jeg må inrømme at jeg ble imponert da karakteren min etter å ha fått beina sine bitt av (og erstattet) faktisk hadde et par skinnende nye robot-bein istedenfor de gamle upålitelige menneske-pinnene hun stavret rundt på tidligere.

Det er ikke uten feil, dog. Vanskelighetsgraden samt få checkpoints betyr at du bør ha sansen for denne typen spill, og motivasjon til å pushe fremover. Mengden kaos under ildvekslinger og uoversiktligheten dette medfører gjør at en god del av dødsfallene til tider føles urettferdige. Det er også lett å kjøre seg fast, for eksempel uten ammo før en bossfight eller enda verre: uten armer til å skyte med overhodet. Befinner du deg i en slik situasjon er det dessverre ofte enklest å bare starte banen på nytt.

Samtidig er oppgraderingene her himla kraftige, noe som bøter litt på. Du blir godt belønnet for å utforske brettenes mange kriker og kroker, så om du er litt grundig av deg finner du masse ekstra godis å leke deg med.

Jeg og Player 2 prøvde også å spille spillet i Co-op modus, som alltid gjør et spill bedre i mine øyne. Men det gjelder ikke for Tower 57! Når du spiller sammen med noen andre kommer ulempene enda tydeligere frem. Ammo og helsepakker er begrenset, og penger til nødvendige oppgraderinger blir delt på to. Skjermen er også låst til en tilnærming av hvor begge to befinner seg så det er himla lett å miste fiender av syne. Det tidligere nevnte kaoset blir heller ikke mindre av at det er enda en person som slenger rundt seg med kuler.

Det er forøvrig mulig å stjele pick-ups rett under nesa på Co-op partneren din, så om du liker å gjøre andre sinte kan jeg anbefale å plukke opp en helsepakke mens partneren din er på dødens rand!

Alt i alt er dette en solid hyllest til AMIGA-tidene som suger deg inn med en blanding av frustrasjon og glede over å faktisk få til noe. Men dette er definitivt et spill jeg rett og slett vil anbefale deg å spille på egenhånd, hvert fall en gang eller to, før du begir deg ut på tur sammen med en annen spiller.