Sonic Forces

Sonic har ikke akkurat hatt det kjempebra i 3D-verden, for de fleste av spillene har virkelig ikke levd opp til potensialet gjennom årene. Sonic Forces har ønsket å gjøre noe med dette, og etter suksessen med Sonic Mania tidligere i år begynte jeg å få troen på at Sega ville lykkes. Det burde jeg sannelig ikke gjort.

Alt starter ganske bra med en historie som virkelig kunne blitt noe. Eggman har tatt over verden, og planlegger noe virkelig dramatisk som skal finne sted ganske snart. Man kan altså trygt si at vi starter som skikkelig underlegne. Hele den velkjente gjengen med alt fra Sonic til Amy er på den tapende siden av krigen, men gir selvsagt ikke opp av den grunn. De tar opp kampen mot et slags "greatest hits"-galleri av kjeltringer som Metal Sonic og nye Infinite.

Denne kampen vil konstant vises på skjermen ved at en prosentmåler viser hvor mye av verden Eggmann kontrollerer. Etter hvert som man løser oppdrag vil denne måleren stadig nærme seg null, og sonene på kartet gå fra å være røde til å bli blå. Dette kunne gjort spillet til en intens og interessant affære ved at to motstående hærer måtte kjempe om kontroll, men utførerlsen faller dessverre helt flatt. Da hjelper det heller ikke at spillet bare er tre til fire timer langt.

Med såpass kort spilletid får aldri historien eller det som kunne blitt dramatiske sekvenser tid til å puste. Når Eggmann kan ta over verden på noen få minutter, mens jeg kan redde den på noen få timer får jeg aldri tid til å kjenne på eller forstå hva dette faktisk fører til.

Da høres dette kanskje merkelig ut, men slutten føles også litt langtekkelig ut. Jeg trodde virkelig sistebossen sto foran meg etter tre og en halv time, men sannelig kastet ikke spillet to lignende bosser mot meg like etterpå også. Sega har tydeligvis prøvd å bygge opp til et dramatisk klimaks, men har i stedet endt opp med å bare trekke ut slutten til det kjedsommelige. Ingen liker å møtte på mer enn to falske avslutninger, Sega. Ingen.

Sonic sine mer moderne eventyr har alltid hatt litt problemer med dialogene. Som regel blir de bare overdrevne og tåpelige å høre på når absolutt alle skal være "kule" og "hippe" til enhver tid. Dette er også tilfellet her. Du vil høre "butt-kicking" i annenhver setning, samtidig som alt figurene gjør og sier er så kunstig som det kan bli. Sonic vil ha en sarkastisk bemerkning til enhver tid, uansett om det er i en sekvens hvor alt er tapt eller alt er fryd og gammen.

Heldigvis er ikke klassiske Sonic kjent for å være like glad i å slenge bemerkninger, ei heller figuren du kan lage selv. Sistnevnte kan vi i tillegg tilpasse med utallige ting, deriblant Wispons (mer om det senere), hodeplagg, briller, klesdrakter, hansker, sko, hudfarge og mer. Jeg forventet virkelig ikke alle disse valgmulighetene, så dette kom som en positiv overraskelse.

Uheldigvis gjør ikke en taus klassisk Sonic opp for at han er ekstremt vanskelig å kontrollere. Hvordan dette er mulig etter suksessen med Sonic Mania kan jeg nesten ikke forstå. Kanskje er det bare meg, men gang på gang måtte jeg løpe tilbake for å få nok fart til å komme meg opp rampene. Når han i tillegg rykker til med den minste berøring av kontrollene mister spillet mye av flyten et slikt spill helst bør ha.

Farten økes uansett betraktelig når man spiller som Sonic og avataren sin (noen ganger side om side). Begge to kan utføre angrep som søker seg inn på fienden, noe som kan gjøre kort prosess av en rekke med fiender. Man kan også bruke et skliangrep for å opprettholde litt fart, slå i bakken for å gå gjennom enkelte gulv eller bruke Wispons. Sistnevnte er et våpen som gir en spesielle ferdigheter. Dette kan være ulike angrep som elektrisk pisk og flammekaster eller ting som gjør manøvreringen lettere eller raskere.

Med alt dette i hånd ble det 20+ første banene ekstremt lette å få en A-rangering eller høyere på. Her er det bare snakk om å løpe til høyre og hoppe en gang iblant. Dette gjelder også bossene, noe som virkelig gjøre det hele ganske monotont og kjedelig. Å slenge inn krav om å bruke Wispons i ny og ne hjelper ikke særlig på det.

Noen av dere vil kanskje si at gjenspillingsverdien og variasjonen blir bedre om man utforsker de ulike områdene på jakt etter de røde ringene, men personlig synes jeg dette føltes mer som unødvendig fyll her. Både de røde ringene og hemmelige områdene er der bare for prosentandelens skyld, og tvinger oss bare til senke farten for å gjøre ting som føles unaturlige i et Sonic-spill. Belønningene er rett og slett for dårlige til å rettferdiggjøre det.

Segas lokkemiddel for at man skal spille spillet om igjen kommer i form av oppdrag (noen dukker opp hver dag), og oppgaver du må utføre for å låse opp flere tilpasningsmuligheter til avataren din. Disse oppdragene går ut på alt fra å bytte hanskene til avataren din til å fullføre en bane med en S-rangering (høyere enn A-rangering). I løpet av den første gjennomspillingen kommer du til å drukne i kosmetiske oppgraderinger, siden du låser opp omtrent 5 stykker hver gang du fullfører en bane.

Omgivelsene du løper igjennom i løpet av spillet funker veldig bra, det samme gjør banedesignet. Det er riktignok bare lineære løpebaner, men omgivelsene rundt er fine og det er alltid noe å se på og utforske skulle man ha behov for det. De oppussede klassiske banene som Green Hills og Chemical Plant er en fin gest til fansen, og er en fin kontrast til de gigantiske scenene man finner i 3D-seksjonenen av spillet. Dog hadde det vært fint med litt mer variasjon, siden omgivelser blir gjenbrukt, og man besøker områder på nytt hele tiden.

Banene gir deg aldri noen særlig store utfordringer eller variasjon. De nye elementene som rekkverk-grinding og vannskliing er ganske enkle å utføre, og bidrar bare med en liten forandring som fort glemmes. Denne enkelheten har smittet over på bossene også, som lett bekjempes med gjentatte varmesøkende angrep eller gjennom quick-time events (hvis du ikke er en fan av quick-time events kommer du til å skjære tenner av hvor ofte de dukker opp i dette spillet).

Musikken i spillet er harry og barnslig og passer godt overens med spillets familievennlige natur. Jeg endte opp med å like den. På de klassiske Sonic-banene, for eksempel, blir musikken mer arkadeinspirert for å matche retrofølelsen man får fra omgivelsene. I 3D-seksjonene, derimot, er musikken mer moderne, med en raskere rytme som inkluderer trommer og bass, og en kul liten sang om lagarbeid som spilles av hver gang Sonic og avataren din utfører en double-boost (ja, det er kjempeharry, men jeg likte det!).

Dessverre kan ikke de øyeblikkene hvor Sonic Forces virkelig skinner veie opp for hvor dårlig resten av spillet er. Det er altfor kort, historien er underutviklet, gjenspillingsverdien er ikke spesielt stor og gameplayet er simpelt og repetitivt. Sonic Forces er ikke i nærheten av å gjenopprette Sonics gode navn og rykte i 3D-verdenen, og gjør nok et ekstra dårlig inntrykk siden det kom ut hakk i hæl på Sonic Mania - et spill som imponerte stort.