Assassin's Creed: Origins

Første gang jeg hørte om Assassin's Creed: Origins fikk jeg vite at utviklerne i Ubisoft Montreal hadde gjort store endringer etter å ha spilt The Witcher 3: Wild Hunt, et av favorittspillene mine. Da snakket de blant annet om å gjøre verdenen mer interessant å utforske, lage et mer engasjerende kampsystem og gi oss større valgfrihet. Med tanke på at dette er noe av det jeg har etterlyst i de fleste av spillene i serien ble nysgjerrigheten min virkelig vekket. Spørsmålet er bare om de lever opp til målene sine.

Når det kommer til hovedfigurer har Assassin's Creed-serien bydd på litt av hvert gjennom årene. Heldigvis er Bayek på den bedre halvdelen av spekteret. Gjennom årene har vi sett flere ulike begrunnelser for å drepe alle disse menneskene, hvor det vel er helt greit å stille spørsmålstegn ved motivasjonen bak mange av dem. Denne gangen får vi dog raskt se dypere sider av figuren vi spiller som. Bayek er ute etter å ta hevn, og det er til enhver tid tydelig at dette er meget viktig for ham. Ubisoft har endelig gitt seg selv tid til å virkelig utforske menneskene i dette fascinerende universet, og det gir resultater. Jeg forstår endelig hva som går gjennom hodet på personen jeg spiller som, noe som gjør ham mer troverdig. Dette gjør igjen at det han går gjennom blir mer engasjerende, og det er slettes ikke lite.

Bayek får nemlig ikke bare treffe interessante mennesker deriblant en rekke kjente historiske personer fra virkeligheten, på reisen gjennom Egypt, men også oppleve mye rart. Etter hvert som årene har gått har jeg blitt ganske lei av å gjøre de samme tingene om og om igjen i serien, så Origins føles som et skikkelig friskt pust med å endre på helt grunnleggende aspekter av serien. Forgjengerne kan vel betraktes som "action adventure"-spill, mens jeg nå har kost meg i det som helt klart er et rollespill. Både jeg og fiendene går opp og ned i nivå, noe som har en stor innflytelse på hvordan spillet utvikler seg. Før kunne jeg lett følge den samme fremgangsmåten gjennom spillene. Fiendene var like sterke eller svake, hadde de samme våpnene, og ringte meg gjerne kvelden før for å fortelle hvordan og når de ville angripe. Slik er det ikke i oldtidens Egypt. Møter man en fiende som er mer enn et par hakk høyere opp på rangstigen enn seg bør nok våpnene senkes og føttene overta jobben.

"Phø! Det er jo bare å blokkere og kontre angrep hele tiden", sier du kanskje? Niks. Som om det nye nivåsystemet ikke var nok har kampsystemet blitt totalrenovert også. Fiendene er ikke stive nikkedokker lenger, men beveger seg nå mer smidig og realistisk. Hvor de før har beveget seg på det som nærmest var et rutenett vil du nå ofte se fiender nærmest stå skulder mot skulder eller sirkle rundt deg for å finne blindsonen din. Og blindsone har du. Angrepene til både deg og fiendene er ikke like forhåndsanimerte og forutsigbare som før. Begge parter kan nå både hoppe, rulle og rykke unna angrep mens de slår eller skyter selv, og vil med det kunne overumple den andre. Angrep er ikke låst til fienden, noe som betyr at man faktisk må tenke før man handler. Å slå ut i løse luften kan føre til en tidlig død, mens et godt timet slag kan bety slutten for fienden. Har du spilt The Witcher 3 eller For Honor har du en indikasjon på hva som venter deg.

Personlig liker jeg virkelig denne endringen. Kampene føles nå mer intense og varierte. Ulike fiender og ulike våpen krever ulike taktikker og fremgangsmåter. Skal jeg bruke raske, lette angrep, eller ta sjansen på et som er tregt men kraftig? Det spørs helt på situasjonen jeg er i. Variasjonen av situasjoner er ikke rent liten heller.

For oldtidens Egypt er enormt. Her snakker vi om et utviklerstudio som har skrytt av størrelse før, men da har de samtidig gått i den fellen at de har glemt å fylle den med ting å gjøre. Denne gangen gjør de ikke den feilen. Hvert område føles håndlaget og unikt, noe som reflekteres i nærmest alle aspekter av spillet. Nå som det er veldig lite copy/paste i miljøet blir det mye mer interessant å utforske alt. Med å knuse en vegg, gå til venstre i stedet for høyre, dykke under vann eller hva annet du kan tenke deg vil du raskt ende opp med å finne spesielle skatter, bedre utstyr, nye veier til målet til, og så mye mer. Spillet føles rett og slett mindre konstruert og forutbestemt enn før. Enkelte vil nok synes at dette også fjerner noe av den filmatiske følelsen, men personlig er jeg meget fornøyd med byttet. Nå er det endelig jeg som bestemmer hva som skjer, og ikke de automatiske animasjonene eller usynlige vegger.

Dette gjelder tilpasningen av Bayek også. Den dyktige krigeren kan sine saker fra første stund, men blir enda bedre etter hvert som man får satt inn noen poenger i et av de tre ferdighetstrærne, forbedrer ustyret sitt og finner nye våpen. Origins har nemlig implementert et helt nytt lootsystem som har hentet mye inspirasjon fra lignende rollespill. Våpen og skjold har noe ulike sjeldenhetsarter, styrker og perks. Ble du lei av å bare veksle mellom noen få få ting i de forrige spillene vil dette være som en drøm. Å gå fra et vanlig sverd med 7 i skade bruker jeg nå gjerne en legendarisk scimitar som har titalls flere skadepoeng og perks som forgifter fienden, er raskere å svinge og øker adrenalinsnivået mitt (som lar meg bruke spesialangrep) eller et episk spyd om jeg ønsker å holde fienden på avstand. Når jeg samtidig kan dra fram buen for noen velplasserte hodeskudd, blokkere slag med skjoldet mitt, røykbomber for å slippe unna en livsfarlig situasjon, en haug med ulike piler og mye mer bør det være klart at Origins er et spill som lar deg spille akkurat slik du vil.

Da snakker jeg selvsagt også om sniking. Som nevnt er det lagt mer arbeid i omgivelsene denne gangen, noe som også gir større rom for å gå frem på en mindre Rambo-aktig måte. Hva som passer best å gjøre i hver situasjon er opp til deg. Kanskje må du plystre på en vakt eller to for å få dem nærmere busken du gjemmer deg i før du eliminerer dem, snike deg fra hus til hus, hoppe fra høyde til høyde, eller slippe løs noen dyr som kan gjøre jobben for deg. Ferdighetstrærne vil etter hvert gi deg mulighet til å legge feller, temme dyr, skyte flere piler uten å lade om, bryte gjennom fiendenes skjold, og utrolig mye mer. De ulike trærne har i hovedsak ulike fokusområder, så jeg endte opp med å legge en del poeng i det høyre til å starte med. Da ble jeg bedre på sniking, min favoritt i de fleste spill. Dermed fikk jeg raskt erfare at flere ting har endret seg siden sist.

For det første vil du ikke nødvendigvis drepe alle fiender med et snikangrep lenger. Om målet er et par hakk høyere i nivå enn deg kan det raskt hende at du bare vil gjøre en god del skade i stedet. Samtidig har ikke fiendene et like fastsatt bevegelsesmønster lenger. Aner de at det er firfirsler i sanden / ugler i mosen har de ingen problemer med å rope at de går for å sjekke det ut, for så å forsiktig nærme seg problemområdet. Slikt er ikke akkurat banebrytende i spillindustrien lenger, men en klar forbedring fra forgjengerne.

Intelligensen er uansett ikke feilfri. Jeg har ofte kommet over fiender som bare blir nysgjerrige og kommer nærmere om de ser kompisen bli dratt inn i en busk. Flere busker har blitt fylt med en haug av fiender på denne måten, mye takket være at plystring tydeligvis var ekstremt interessant i Egypt.

Karakterene, inkludert Bayek, sliter også fortsatt teknisk. Dere som har spilt et Assassin's Creed-spill før vet akkurat hva det er snakk om. Kroppsdeler har ingen problemer med å gå gjennom vegger eller andre hindringer, animasjoner hakke litt eller stoppe opp når de er usikker på hvor de skal gå eller hva de skal gjøre, eller karakterer som lastes inn slik at det virker som om The Flash akkurat har satt dem på plass.

De tekniske problemene stopper ikke der heller. Oldtiends Egypt ser helt fantastisk ut, og det er virkelig en fryd å bruke ørnen Senu til å fly over verdenen for å virkelig se den imponerende utsikten og detaljegraden. Problemet er bare at slikt krever en del kraft for å lastes inn. Med jevne mellomrom har jeg derfor at opplevd at bildeoppdateringen sliter litt og lastetiden bli overraskende lang når man går fra å kontrollere ørnen til å være Bayek igjen. Bare for å ha det klart, disse er ikke like fremtredende som i for eksempel Unity, men gjør uansett sitt for å sette en demper på opplevelsen.

Da er det enda godt at resten er veldig moro. Monotone og uengasjerende gjøremål har forsvunnet i sandstormen, og er nå erstattet av oppdrag, sideoppdrag og aktiviteter som både gir mening og er underholdende. Atter en gang skyldes dette at spillet er mer rollespillaktig. Du vet de sideoppdragene hvor du måtte følge etter et par personer mens du tyvlyttet, måtte reise over hele kartet for å drepe en person som raskt gikk inn i glemmeboken, og de andre eksemplene vi har opplevd gang på gang gjennom årene? Disse er det nå ekstremt få av, for utviklerne har fått ekstra tid til å gi oss mer variasjon i spillet. Er du glad i å slåss kan du prøve lykken som gladiator. Om fart og spenning er noe for deg kan du i stedet ri med hest og kjerre i kaotiske colosseum-løp. Savner du å klatre i tårnene kan du nå klatre opp til utkikksposter for å forbedre årvåkenheten din (her er det ikke snakk om å fjerne "fog of war" eller få ting på kartet lenger). De som ønsker litt hjernetrim kan løse Sfinks-aktige gåter for å finne bedre utstyr, og ønsker du mer interessant historie kan du begi deg ut på sideoppdrag som nå endelig byr på interessante, ofte flerdelte, utfordringer og scenarioer. Alle disse vil belønne deg med utstyr, spenning og/eller bakgrunnshistorie. En flott måte å gi meg lyst til å utforske den ekstremt store og varierte verdenen på. Alt fra frodige oaser, store byer og vidstrakte ørkener byr på noe å gjøre og oppleve. Om det så er at ørkenens varme får deg til å hallusinere (noe som av og til kan lede deg til noe spennende), gravkammere fylt med mytologisk mystikk, personer som trenger hjelp eller bare ting som skjer naturlig uten at du blander deg. Det er tydelig at studioet har hentet inspirasjon fra naboene som laget Watch Dogs- og Far Cry-serien, noe som virkelig hjelper.

Alle disse endringene har nemlig i stor grad endelig fått Assassin's Creed til å leve opp til forventningene og drømmene jeg hadde da universet først ble introdusert for oss. "Nothing is true, everything is permitted" er noe som Assassin's Creed: Origins lever opp til. Origins starter nærmest med blanke ark, og lykkes veldig godt med det. Verdenen er en av de peneste og mest gjennomførte jeg har sett, noe som bygges opp av at historien og personene i den er troverdige og interessante. Samtidig er det nye kampsystemet mer engasjerende og intenst, gameplayet mer variert, og valgfriheten enorm. Hadde det ikke vært for at spillet ikke har klart å kvitte seg med dumme figurer og en rekke tekniske problemer hadde det vært noe for enhver person som liker "open world"-spill. De er uansett ikke like fremtredende som før, så Assassin's Creed: Origins markerer en ny fremragende start for serien, og er uten tvil et av årets beste spill.