The Lego Ninjago Movie Video Game

The Lego Ninjago Movie Video Game (for en munnfull) er det nyeste tilskuddet til TT Games sin Lego-spillserie. Det har noen store sko å fylle. Både Jurassic World, Dimensions og Marvel Avengers har gjort det ganske bra tidligere. Det samme gjelder filmen, som har Lego the Movie og Lego the Batman Movie å leve opp til. Det blir som å hoppe etter Wirkola. Eller som kidsa sier i dag: lage en Lets Play etter GameGrumps (jeg vetta søren, har ekstremt lite kontakt med kids, ass). Det har blitt et uskrevet krav til Lego-filmene og spillene at de skal være like morsomme, underholdende og sjarmerende som de forrige. Klarer Ninjago dette?

Ved første øyekast er det veldig lett å si ja. Jeg og Player 2 hiver oss i gang, og lærer oss noen kule triks og komboer av Mester Wu før vi blir sluppet løs i Ninjago. Det er fare på ferde, og vi er de eneste som kan redde byen. Eller, jeg er egentlig litt usikker på om det vi gjør faktisk er å redde byen, men vi banker i hvert fall opp en hel haug med fiender. Som i de andre spillene og en rekke superheltfilmer fører dette også til store ødeleggelser på både bygninger, kjøretøy og matboder i samme prosessen. Ah, det minner meg om de gode gamle Red Faction-dagene. Den vilkårlige ødeleggelsen og slåssingen er himla gøy! TT Games har virkelig oppgradert kampsystemet sitt, og det å ta i bruk alle de forskjellige triksene og komboene er en fryd. Noe av det mest overraskende og beste med det hele er at fiendene lærer av det vi gjør, så det nytter ikke å bare hamre løs på en knapp. Her må man faktisk tenke litt, og variere angrepsstil ut ifra fiendetype. Vi gyver løs med stor iver og samler opp Lego-studs så det ljomer etter. Vi tror nesten ikke at det kan bli bedre. Så får vi mechs. Og Garmedon (dagens skurk) sender store, mekaniske havmonstre mot oss...

Folkens, dette er Legoversjonen av Pacific Rim!

Garmedon blir selvsagt beseiret på null komma null, og vi fordriver styrkene hans tilbake til havet. Alt er fryd og gammen. Helt til neste dag når Garmedon er klar for å lage enda mer trøbbel. Det går uansett greit, for vi er absolutt ikke mette på kamp. Vi slåss oss gjennom flere nivåer, humrer oss gjennom filmsekvenser, flirer av småpraten mellom figurene, løper opp og ned og på kryss og tvers av tak og vegger, saltomortaler oss gjennom byen, løser gåter, bygger fiffige innretninger og knuser fiender med stil. Samtidig som vi gjør alt dette går vi opp i nivå, og kan oppgradere skillza våre, slikt at vi kan mose skurkene med ENDA mer stil. Men nå er det nok moro for en stund. La oss snakke om noe av det som ikke er like bra.

Historien er det litt så som så med. Vi har ikke sett filmen, og ingen av oss har noe som helst forhold til Ninjago, så noe av plottet blir nok litt tapt på oss. Det bryr oss uansett ikke nevneverdig, for vi har det gøy. Vi lar oss underholde av Mester Wu, som er gammel og noe surrete, samtidig som vi blir sjarmert av den ganske herlige skurken Garmedon. Humoren er #onfleek, som man sier på Instagram.

Men så dropper Player 2 ut, og jeg blir sittende å spille på egenhånd. Det er da det hele begynner å rakne litt i sømmene. Den ene vorta etter den andre dukker opp på det jeg trodde var et plettfritt åsyn. Det noe fastlåste kameraet gjør at det blir vanskelig å få oversikt over situasjonen. Jeg bruker uhorvelig mye tid på å løse enkle gåter og finne ut hvor neste mål er, rett og slett fordi jeg ikke kan se løsningen eller veien videre. Kontrollene er upresise og til tider klumsete, noe som gjør at jeg ofte bommer på ting, løper utfor stup og angriper kompisen min. Lastetidene er irriterende lange. Jeg er for gammel til å vente på sånt! Den kunstlige intelligensen er på Forrest Gump-nivå, og uten min eminente Player 2 er ikke slåssinga like gøy. Den andre figuren står jo bare der og ser på. Hallo?! Har du tenkt Å HJELPE TIL??! Når man samtidig må gå i kamper som involverer at man må fly eller sikte (gjerne også samtidig) er det helt klart at dette kun er ment for mutantbarn med kameleonøyne som kan se i flere retninger på en gang. Hver gang jeg får orientert meg flyr jeg plutselig i en helt annen retning. Det blir mye frustrert hytting med neven for å si det sånn. Jeg sliter også med å skjelne detaljer fordi fargebildet er så metta, og det er så mye som foregår at ting drukner litt. Kanskje jeg må ha bedre briller?

Plutselig er det hele over. Jeg kikker på klokka, ikke mange timene har forsvunnet mens jeg har spilt. Historien føles avstumpet og forhastet, samtidig som jeg ikke føler at jeg har fått et særlig forhold til hverken Ninajgo-universet eller figurene i det.

Heldigvis er det mye gjenpspillingsverdi i spillet. Man kan låse opp nye figurer som igjen låser opp nye områder man kan utforske. Etter historiebiten er over kan man løpe rundt i byen i freeroaming-modus. Man kan besøke dojoer og testa skillza sine av all hjertens lyst. Så det hjelper jo litt. Derfor sitter jeg her og er litt usikker. Har Ninjago-spillet det som trengs? Det byr på mye moro når man spiller med andre, men alle blir det raskt tydelig at spillet har sine mangler. Jeg er underholdt, men ikke jeg er ikke hundre prosent overbevist.