Tradisjonen tilsier at når man skriver en spillanmeldelse tar man gjerne for seg spillet fra begynnelse til slutt. For en gangs skyld skal jeg bryte det mønsteret og begynne med å snakke om slutten til Star Fox Zero, nærmere bestemt rulleteksten. Denne avsluttes nemlig med en liten hyllest: «This game is dedicated to our wingman who fell in battle.» Hvem det er snakk om sies aldri, men de av oss som husker Nintendos avdøde president Satoru Iwata skjønner umiddelbart hvem de mener, og jeg skal ikke legge skjul på at jeg ble rørt av den vakre hyllesten. Star Fox Zero var tross alt det siste storspillet presidenten promoterte via Nintendo Direct-videoen som ble sendt noen få dager før han gikk bort.
Årsaken til at jeg trekker hyllesten frem, er fordi jeg kanskje ser på denne vakre hyllesten som høydepunktet ved spillet. For selv om Star Fox Zero gjør så godt det kan, er sluttresultatet ganske enkelt ikke godt nok.
Star Fox-serien hoppet galant bukk over forrige konsollgenerasjon (dersom vi ser bort fra Star Fox Command til Nintendo DS). Dette betyr at vi ikke har sett noe til spillserien på TV-skjermen siden det eminente og underholdende Star Fox: Assault til Gamecube i 2005. Potensialet for et nyskapende, vakkert og underholdende spill var så absolutt tilstede. Når Nintendo i tillegg har satt selveste Shigeru Miyamoto inn som sjefsprodusent for spillet, og utviklerstudioet var ingen ringere enn Platinum Games (studioet bak The Wonderful 101 og Bayonetta 2, to av Wii Us beste spill), blir ikke akkurat forventningene mindre.
Dessverre klarer spillet aldri å nå opp til disse forventningene, noe som i hovedsak skyldes et fullstendig mislykket kontrollsystem, svært få nyheter, manglende flerspillerdel og et spill som i det store og det hele føles mer begrenset enn beriket av å være et Wii U-spill.
På spørsmålet om hva Star Fox Zero egentlig er, har Miyamoto sagt at spillet ikke er en ren nyversjon av det originale Star Fox til Super Nintendo. Det er i og for seg riktig, men spillet legger seg så tett opptil det første spillet i serien at det må nesten anses som pseudo-nyversjon av Star Fox, krydret med elementer fra det kansellerte Star Fox 2. Det vil si at dersom du håpet på noe helt nytt innhold i Star Fox-universet vil du bli skuffet. For selv om det finnes planeter og rollefigurer vi aldri møtte i det første spillet, handler dette fortsatt om Fox McCloud og hans venners kamp mot den onde vitenskapsmannen Andross. Fint det, men den historien har vi hørt før, og vi er sultne på å utforske mer av Lylat-solsystemet.
Når spillet fyrer igang er det i kjent Star Fox-stil. Du styrer et romskip som følger en fastsatt bane fra start til slutt, og skal forsere fiender og hindre underveis. Dette betyr imidlertid ikke at veien er forhåndsbestemt. Tradisjonen tro finner det flere ruter man kan ta, og en bane kan avsluttes på forskjellige måter og lede deg videre til forskjellige steder. Og dette er uten tvil det beste Star Fox Zero har å by på. Det er fortsatt moro å forsere tonnevis av fiender, og gleden over å oppdage nye veier videre gjør deg alltid litt stolt over egen innsats.
Du er imidlertid ikke bundet til Arwing-romskipet ditt hele spillet gjennom. Noen oppdrag plasserer deg i Landmaster-stridsvognen, mens andre lar deg styre et nytt gyrokopter. Gyrokopteret presenterer en av de store nyhetene ved spillet, ettersom det lar deg fly ganske fritt i omgivelsene. Det kan også brukes til å hacke fiendtlige datamaskiner og roboter. En siste farkost du kan styre er en Walker, hvor Arwing-romskipet plutselig får bein å gå på og ser ut som en mekanisk, løpende pterodactyl. Konseptet er opprinnelig fra det kansellerte Star Fox 2, men dette er første gang vi ser det i aksjon.
Bakkekampene hvor Fox løper til fots er nå borte. Noen vil savne dette fra Star Fox: Assault-dagene, mens andre mener dette er slik serien skal være. Selv er jeg noe delt, men jeg føler at bakkekamper kunne vært moro å ha med dersom de hadde forbedret dem.
Og mens vi snakker om at noe som burde vært forbedret, er det på tide å snakke om det som i hvert fall burde vært forbedret og som rett og slett ødelegger det meste av spillet: Kontrollsystemet.
Til enhver tid opererer Star Fox Zero med at man ser selve romskipet og omgivelsene på TV-skjermen, mens man ser det hele fra cockpiten på GamePad-skjermen. For å sikte må man benytte seg GamePad-ens innebygde gyroskop, som man så kan rekalibrere når som helst med Y-knappen. Tanken om at bevegelseskontroller hører hjemme i et Star Fox-spill er kort fortalt forferdelig, og mangt et blinkskudd gikk i vasken fordi siktet mitt hadde flyttet seg mer enn beregnet.
Når man spiller Star Fox Zero er det i utgangspunktet tre måter å spille og styre på. Man har den klassiske kjøredelen hvor spillet automatisk fører deg fremover. Deretter har du all-range mode, hvor romskipene kan manøvrere fritt i et 360-graders 3D-landskap. Så langt alt vel. Det er nemlig det tredje delen, target mode, som ødelegger det meste. Da låser siktet seg til fienden (en boss i de fleste tilfeller), og kameraet roterer slik at fienden alltid befinner seg midt på skjermen. Dette betyr at det er helt håpløst å se hvor man sikter, og man må derfor ty til cockpit-kameraet på GamePad-skjermen. Ulempen med dette er at du mister noe av helhetsoversikten, som igjen betyr det at du må forberede deg på kamper som blir langt tøffere enn nødvendig. Det hele er vanskelig å beskrive, men i praksis er det frustrerende som fy.
Den letteste måten å styre spillet på mens man befinner seg i target mode, er å ha en medhjelper i sofaen som forteller deg hva som skjer på TV-skjermen mens du konsentrerer deg om GamePad-skjermen. Ikke optimalt, ikke taktisk og slettes ikke moro. Med tid og stunder kan man bli vant til det, men det krever betraktelig mer tid enn det burde.
All range mode er på sin side en artig modus, spesielt når man får kamper i verdensrommet. Samtidig blir utfordringene aldri særlig store, og også her ville et forbedret kontrollsystem skapt mer action og en bedre opplevelse.
Det er heller ikke å komme unna at Star Fox Zero også sliter på det visuelle området. Spillet kjører med solide 60 bilder per sekund, men det eneste som er skikkelig blankpolert her er Arwing-romskipene og pelsen til Fox & Co. Resten av omgivelsene er preget av flate teksturer uten detaljer eller dybde, og slettes ikke hva en forventer av et nyere spill fra et av bransjens ledende selskaper.
Alt dette kunne jeg likevel ha tålt dersom Nintendo hadde inkludert en flerspillerdel, enten lokalt eller online. Personlig husker jeg ikke stort av historien i Star Fox: Assault, men du verden så mange timer jeg og vennene mine tilbrakte i flerspillerdelen. Tydeligvis syntes ikke Nintendo selv at denne delen var så veldig morsom, så de har like gjerne sagt takk og farvel til hele greia. Null, niks, nada. En flerspillerdel, enten lokal eller over nett, kan du dessverre se langt etter. Det nærmeste man kommer er en samarbeidsmodus hvor den ene styrer farkosten og den andre skyter, men det holder faktisk ikke mål. Man skulle tro Nintendo hadde visst at folk digger fargerike tredjepersons skytespill etter suksessen med Splatoon, men den gang ei.
Miyamoto skal tidligere ha sagt om spillserier som F-Zero at han ikke ville bringe dem tilbake så lenge han ikke hadde noen nye tanker rundt spillserien. Denne filosofien burde han også ha fulgt med tanke på Star Fox. Nyhetene i spillet er få, og fraværet av spennende elementer er langt mer pressende enn de som faktisk er tilstede.
Det er et spill jeg så gjerne vil like, for når det er bra så er det faktisk kjempeunderholdende. Dessverre sparker Star Fox Zero krokfot på seg selv og snubler oftere enn det som er moro. Jeg tviler ikke på at mange vil sette pris på spillet, men det inneholder altfor mange feil til at det kan bli en klassiker. Trist, for Team Star Fox hadde fortjent langt bedre.