Fast: Racing Neo

På 90-tallets konsoller var det få sjangre som kunne gi deg den samme følelsen av spenning, fart og intensitet enn den futuristiske racing-sjangeren. Tenk, å kappkjøre svevende biler gjennom de mest fantasifulle fremtidslandskap i opptil 1000 kilometer i timen med heftig musikk i bakgrunnen - det ble ikke stort bedre enn dette.

Mens sjangeren fortsatt var på høyden var det to serier som dominerte det hele: Du hadde på den ene siden Nintendos eksklusive serie F-Zero, som debuterte på SNES i 1990, og Wipeout-serien på den andre siden, som etter debuten i 1995 stort sett holdt seg til Playstation-konsollene. Hvilken av de to seriene man foretrekk kokte til syvende og sist ned til smak og behag, men personlig følte jeg alltid at F-Zero-serien hadde bedre taket på intensiteten man gjerne assosierer med sjangeren.

Siden midten av 2000-tallet har det imidlertid ikke skjedd stort innenfor sjangeren. Det siste F-Zero-spillet vi så var det Japan-eksklusive F-Zero Climax til Game Boy Advance i 2004. Wipeout-fans fikk riktignok Vita-spillet Wipeout 2048 i 2012, men til de stasjonære konsollene har vi ikke sett et spill i serien siden Wipeout HD i 2008.

Med en ny konsollgenerasjon godt i gang er det på aller høyeste tid at sjangeren tar sitt steg inn i vår bevissthet igjen og viser hva vi kan forvente. Og nå er det endelig noen som har fått ut fingeren. Men spillet vi får servert er verken i F-Zero eller Wipeout-serien, men en oppfølger til en relativt ukjent WiiWare-tittel fra 2011.

Fast: Racing Neo er utviklet av det relativt lille studioet Shin'en Multimedia - og når jeg sier lite, mener jeg det: Antall navn i rulleteksten i spillet kan trolig telles på fingre og tær. Bare dette er i seg selv grunn nok til å teste tittelen, for sluttresultatet er temmelig imponerende når man tar studioets lille størrelse i betraktning.

Vi snakker her om et futuristisk bilspill hvor du suser svevende farkoster i enorme hastigheter gjennom vakre og kreative landskap, hele tiden servert i 60 fps. Den grafiske kvaliteten på spillet er mektig imponerende for et nedlastbart Nintendo-spill til under 150 spenn, og igjen blir sluttresultatet enda mer imponerende når du tenker på studioets lille størrelse. Joda, noe av den grafiske kvaliteten blir nok noe kamuflert ved at man med jevne mellomrom får støv og gjenskinn på skjermen fra baneomgivelsene, men det forhindrer likevel ikke spillet fra å se bra ut.

Spillmekanisk sett ligger Fast: Racing Neo tettere opp til F-Zero-serien enn Wipeout. Samtidig klarer Fast: Racing Neo å skille seg såpass fra sin åndelige Nintendo-forgjenger til å bli stående som en egen greie. Det er ingen muligheter for å plukke opp noe særlig med power-ups på banene, så det hele koker egentlig ned til fartsfølelsen og din kontroll over farkosten du har valgt. Det eneste man har mulighet for å plukke opp mens man kjører er boost-krystaller som fyller opp boost-meteret ditt, og som gir deg anledning til korte utbrudd med høyere fart.

Et av særpregene til Fast: Racing Neo som gjør spillet ekstra utfordrende, er at man til enhver tid under et løp må være klar til å skifte mellom to fargemoduser. I seg selv spiller det ingen stor rolle om du kjører i blå eller oransje modus, men dette får betydning for hva du kan kjøre på av fartsstriper på banen. Befinner du deg i blå modus mens du kjører på en oransje fartsstripe ender du opp med å miste fart fremfor å suse fremover i høyere hastighet enn motstanderen. Det høres kanskje ikke all verdens ut, men etter hvert som spillet blir mer og mer utfordrende med tanke på fart skal man vite hva man gjør når man velger farge. God kontroll på farkosten og oversikt over banen man kjører på får ikke minst stor betydning når man spiller med andre over nett, som kanskje er det aller mest underholdende med spillet.

Utfordrende er et ord som går igjen når man skal beskrive Fast: Racing Neo. Spillet skimter med tre vanskelighetsgrader, hvor det bare går fortere og fortere jo høyere opp i grad man går, og allerede på laveste vanskelighetsgrad skal du vite hva du gjør. Spillet kaster ikke bort tiden på å sy puter under armene på deg og føre deg rolig gjennom noen opplæringsdel. Nei da, her kastes du uti det, og fikser du ikke styringen er det synd for deg. Selv om den høye vanskelighetsgraden vil bli godt mottatt hos mange, og føles som et stort pluss for de som har lang erfaring med sjangeren, er jeg redd for at spillere som aldri har rørt lignende spill tidligere vil bli skremt fra å prøve. De bør absolutt gi det et forsøk, men ingen vil klandre dem om de legger bort kontrollene til fordel for Mario Kart 8.

Spillets største ankepunkt er likevel ikke vanskelighetsgraden, for den kan man lære seg å leve med. Derimot er det verre å gjøre noe særlig med mangelen på variasjonen i spillet. Selv om både banene, kjøretøyene og bakgrunnsmusikken skiller seg ut på hver sin måte - og selv om valget av riktig farkost får spesiell stor betydning jo høyere opp i gradene man går - savner jeg et enda større mangfold, en større bredde og mer variasjon. Enkelte av banene blir for like i utseende, og noen ganger kan det være vanskelig å sette fingeren på hva som skiller enkelte av kjøretøyene fra hverandre. Bakgrunnsmusikken tjener sin funksjon (denne har mer Wipeout- enn F-Zero-feel over seg), men jeg lukter ingen umiddelbare spillmusikk-klassikere fra lydsporet.

Likevel er det kanskje en viss grense for hva man kan forvente av et mindre nedlastbart spill til den minstselgende konsollen denne generasjonen, og tar man forholdene i betraktning er fortsatt Fast: Racing Neo et imponerende stykke arbeid. Mangelen på sammenlignbare titler av nyere dato gjør også at spillet får skinne ekstra på tampen av kalenderåret. For under 150 norske spenn er dette et godt håndverk, og for alle som har savnet å kappkjøre fremtidsfarkoster i umenneskelige hastigheter er Fast: Racing Neo et obligatorisk kjøp.