Tenk at vi nå er oppe i den tiende utgaven i Mario Party-serien, om man kun tar med konsollspillene. Tiden flyr, gitt. Og nei, det har ikke skjedd så fryktelig mye på de årene. De fleste har et forhold til serien som gitt meg vondt i hendene, krampe i armene og fantastisk mye moro.
For de som ikke har fått spilt Mario Party, så er det rett og slett et brettspill i videospillformat. Med minispill som dukker opp i ny og ne som alle kan sette seg inn i og ha det moro med. Vinneren blir den med flest stjerner og mynter. Denne formelen har vært den samme i en årrekke før det ble endringer i Mario Party 9. Nå samler man KUN stjerner, og alle flytter rundt på brettet sammen i et kjøretøy. Det hele er forenklet, og det er lettere å sette seg inn i spillet slik det fremstår i dag. Dessverre fører det til at litt av dybden forsvinner, men tilføyelsen av en miniboss underveis og hovedboss på slutten av brettet gir en fin variasjon til de vanlige minispillene. Utvalget av bosser skulle dog vært litt større.
Som det bør gjøres, inviterte jeg en vennegjeng hjem for en kveld med Mario Party 10. Et festspill kan virkelig ikke anmeldeles alene. Suksessen ble et faktum allerede fra start. Smilene var på hele tiden og de vanlige småkranglene var tilbake. Konkurranseinstinktet er det som driver Mario Party, samt de små tilfeldige begivenhetene som skjer hele tiden. Det er frustrerende til tider, men likevel så givende når det først går din vei.
Den tiende konsollutgaven og første HD-versjonen av Mario Party er det vakreste i serien, men det sier svært lite. Dette er snarere en HD-utgave av Mario Party 9. Musikken er også blitt nedprioritert. Dette er ikke den vanlige Nintendo-kvaliteten man forventer, så du vil nok ikke finne deg nye favoritter fra Mario Party 10.
Tilbake i sofaen flyr timene forbi. Det var ikke snakk om å gi seg. I den originale Mario Party-modusen, hvor vi brukte mesteparten av tiden vår, er det lite Gamepaden gir oss av nyheter. Her er det kun Wiimotes som brukes, som også er mer enn nok for de enkle minispillene. Det du ser på den er Bowser bak et gitter med seks låser. Én lås for hvert unike terningnummer. Hvis alle låsene blir åpnet, er Bowser fri og helvete er løs. Med andre ord bør man ikke vær den uheldige som åpner den siste låsen!
Derimot er det mer action for Gamepaden i den nye modusen Bowser Party. Her tar en spiller kontroll over Bowser ved å bruke Gamepaden. Personen skal jage de andre spillerene på brettet. Blir de tatt igjen, er det tid for minispill. Målet er å komme seg gjennom hele brettet uten at alle mister hjertene sine. Det høres teit ut, men steike så moro det er. Intensiteten og nerven som følger av at en spiller som skal jage de andre er en herlig vri på det man har blitt vant med.
Den siste modusen, Amiibo Party, involverer selvfølgelig Nintendos nye leketøy. Her det et mer vanlig Mario Party-format, hvor hver Amiibo låser opp unike oppgradering som kan komme til nytte under kampen om å få flest stjerner. Det føles litt halvhjertet ut, men er likevel et greit supplement til hovedmodusene.
Etter å ha tilbragt en lang kveld med Mario Party 10 kommer man gjennom det meste, og kan konkludere at det dessverre er litt få minispill. Spesielt Bowser Party-minispillene lider av dette. Du vil fort gå lei det smale utvalget. Likevel klarer nok en gang Mario Party å underholde i flere timer hvis du inviterer noen venner over. Mangelen av en onlinemodus betyr ingenting. Mario Party skal spilles med venner i samme rom.