Jeg husker tilbake til Playstation-dagene, da vennegjengen moste skurker i bakken og lagde våre egne versjoner av spindelvevhelten i Spider-Man 2: Enter Electro. Det var et kjempespill på den tiden, men det kunne ikke sammenlignes Spider-Man 2 fra 2004. Her fikk vi fysikkbasert nettsurfing (pun intended!) og fri tilgang til det store eplet. Det funket som bare det, og til og med etter to fantastiske Batman-spill sitter opplevelsene fra Spider-Man 2 friskt i minnet.
Men The Amazing Spider-Man er tross alt et filmspill. Bugs, dårlig grafikk og uinspirert brettdesign er det som forventes av denne typen spill. Man får gjerne en tam historie som minner litt om filmen spillet er basert på, og stemmeskuespillet er sjeldent noe å skryte av. Nei, det er ikke i filmspill man forventer å finne solide spillopplevelser og fengende historier. Det finnes likevel unntak, men etter å ha spilt gjennom Beenox sine to tidligere Spider-Man-spill hadde jeg ikke mye tro på The Amazing Spider-Man.
Kampsystemet i The Amazing Spider-Man minner i overkant mye om det vi så i Batman: Arkham City. Det er ingen tvil om hva Beenox har spilt i utviklingsperioden - til og med dialogen i spillet fleiper med likhetene. Du angriper med X-knappen, og når du ser den såkalte spider-sense reagere trykker du Y for å utføre et motangrep. Altså helt likt som i Arkham City, men kampene er krydret med utallige akrobatiske manøvre og spindelvel kastes til alle kanter. Byggeklossene er de samme, men Beenox har gjort akkurat nok for å sørge for at det ikke føles helt likt.
Så vi får kanskje ikke et revolusjonerende kampsystem, men det viktigste er at det er både lett tilgjengelig og gøy å bruke. Dette har de klart, det er vanskelig å ikke trekke på smilebåndet når Spidey spytter ut frekke spøker mens han spyler ned fienden i «hot, sticky, white goo». På samme tid er ikke kampsystemet like sømløst som det er i Arkham-spillene. Spider-Man kan noen ganger forflytte seg i overkant kjapt (selv for en med superkrefter) hvis du utfører et motangrep mot en fiende som egentlig er for langt vekk, og man får ikke alltid følelsen av å ha de mest hardtslående nevene i byen.
Følelsen av å seile forbi bygninger i full fart, hengende kun i en tråd med syntetisk spindelvev derimot, har Beenox virkelig lykkes med. Jeg er fristet til å si at noen av spillets absolutt beste stunder foregår i det man hopper utfor Oscorp-bygningen, eller når føttene dine nesten subber i asfalten mens du slenger deg mellom tett trafikk. Det gjør ingenting at spindelvevet ikke setter seg fast i bygninger, og istedet for å fungere som en slags Spider-Man simulator, gir det deg en mye mer fartsfylt og spennende opplevelse der fokuset ligger på holde tempoet (og adrenalinet) oppe.
Hele systemet er veldig automatisert, og det er vanskelig å gjøre noe feil så lenge du har en noenlunde fungerende koordinasjonsevne. Du svinger deg mellom bygningene ved å holde inne den ene skulderknappen. Umiddelbart kan det nesten føles for lett - særlig hvis det ikke er første gangen du tar på deg trikoten. Men selv om systemet er automatisert finnes det en hel del dybde i nettsvingingen.
Gir du slipp på skulderknappen tidlig vil Spider-Man kaste seg ekstra høyt opp i luften, noe som kan være nyttig hvis du trenger å nå en viss høyde. I tillegg til dette har du også Spideys såkalte Web Rush, en funksjon som lar deg hoppe til et hvilket som helst område med hjelp av ett enkelt knappetrykk. Velger du for eksempel å sikte deg inn mot en lyktestolpe flere hundre meter unna, vil Parker hoppe fra vegg til vegg og løpe bortover diverse biltak før han plasserer seg på huk i toppen av lyktestolpen. Holdes knappen inne stopper du nesten tiden i en kortere periode - nyttig hvis du trenger et par ekstra sekunder for å sikte. Man bruker heller ikke Web Rush kun for å komme seg frem - sikter du på en fiende vil Spider-Man skyte seg selv mot skurkene med voldsom kraft.
Visuelt sett er The Amazing Spider-Man et pent spill. Grafikken oser ikke av samme type kvalitet som for eksempel The Witcher 2: Assassins of Kings, men byen er likevel veldig detaljert. Trafikkkaos hoper seg opp i gatene og solen speiler seg i New Yorks glasskledde skyskrapere. Spillets mange figurer har ikke fått samme oppmerksomhet, men Spider-Man selv ser fantastisk ut - med skarpe teksturer og myke animasjoner, spesielt når det svinges mellom bygninger.
Selv om figurene ender opp med å se litt gammeldagse ut, er det såpass bra stemmeskuespill inne i bildet at man nesten glemmer Gwen Stacys statiske og følelsesløse ansiktsuttrykk. Jeg vil ikke si at stemmeskuespillet ligger på topp hele veien, og munnbevegelsene som gjøres ser ikke ut til å ha noe med det som egentlig blir sagt å gjøre. Det er litt trist, men det er tross alt Spidey som prater mest gjennom dette eventyret, og siden han har på seg maske blir du ikke sittende å titte på hvordan munnen hans beveger seg hele tiden.
Handlingen overrasket også. Spillutgaven av The Amazing Spider-Man vil ikke vinne noen Oscar, men handlingen holder seg spennende hele veien. For første gang i et Spider-Man-spill ønsket jeg å kjappe meg til neste oppdrag for å høre enda en del av historien. Nolan North, stemmen bak Nathan Drake har selvfølgelig klart å snike seg inn her også, denne gangen i rollen som Alistaire Smythe - spillets hoveddust og generell superskurk. Oscor-ansatte Smythe klarer ved et uhell å slippe fri flere monsterskapninger dyrket frem på serumet som skapte The Lizard. Dette resulterer i at både Rhino og Scorpion får herje fritt i det store eplet, og det er opp til nabolagets vennlige edderkopp å sette en stopper for både urolighetene.
I forkant av lanseringen har mange vist misnøye med det faktum at spillet forgår etter filmen det er basert på, selv om det er ute i butikkene hele to uker før filmen åpner her til lands. Uten å skulle avsløre for mye av historien kan jeg fortelle deg at du ikke trenger å være bekymret for å ødelegge filmopplevelsen. Detaljene du får med deg omhandler ting som det faktum at Spider-Man overlevde i kampen mot The Lizard, og har du så mye som en smule peiling på Spider-Mans klassiske historie vil ingen av detaljene overraske stort. Likevel, ønsker du ikke å vite en eneste liten detalj før du ser filmen kan det være lurt å vente med å stikke innom den lokale spillsjappa til etter du er på vei hjem fra Colosseum.
Til tross for en stor, åpen verden utspiller oppdragene seg ofte innendørs. På kartet vises ikoner for både side- og hovedoppdrag, og ønsker du å sette i gang med ett av dem er det så enkelt som å svinge seg til ønsket oppdrag. Innendørsoppdragene minner mer om brettene fra Beenox sine tidligere Spider-Man spill. Noen av disse brettene blir litt langtekkelige, og spesielt hvis du velger å hoppe rett inn i hver kamp med nevene hevet kan det bli vanskelig å engasjere seg.
Men nå har lille Peter edderkopp også muligheten til å klatre på både vegger og i tak, og når du befinner deg over en intetanende fiende kan du senke Spider-Man forsiktig ned fra taket for å ta ut skurkene mens du holder deg i skjul. Hvis du blir oppdaget er det mulig å gjemme seg igjen, men da vil skurkene også begynne å lete etter deg, gjerne med lommelykter. Siden Peter ikke tåler en hel masse skudd før han faller i bakken kan det være lurt å holde seg unna.
Men det er uansett ingen tvil om at det er utendørs Spidey funker best. Det er ikke slik at du kun får en stor åpen verden uten noe å gjøre. Foruten de klassiske sideoppdragene som å bistå politiet i å stoppe bankranere, eller å ta med sinnssyke mennesker tilbake til sykehuset. Men det er ikke alt. I tillegg løper Smythes roboter løpsk, og siden de er programmert til å finne genmodifiserte monstre reagerer de også på Spider-Man. Noen av spillets kuleste kamper involverer de såkalte Hunter-robotene, store, raske og flyvende roboter som jager deg gjennom byen med både missiler og laservåpen. Disse kan angripe når som helst, og det gjelder å bruke alle egenskapene fullt ut hvis du ønsker å overleve.
The Amazing Spider-Man er et godt spill, men det kunne trengt en del finpuss her og der. Likevel er jeg helt sikker på at dette er et spill jeg kommer til å bruke mye tid på i ukene fremover, og det er uten tvil det beste Spider-Man-spillet på mange år. Det har ikke samme kvaliteter som klassiske Spider-Man 2, men det er på ingen måte en dårlig ting. Til gjengjeld har det et helt bibliotek av egne, spennende kvaliteter. Jeg synes ikke tapet av fysikkbasert svinging er noe å snakke om når det nye systemet fungerer så mye bedre, og i tillegg gjør det mer actionfylt og filmatisk. At kameraet ligger så tett opp til Peters rygg gjør hele opplevelsen mer personlig, og av erfaring kan jeg fortelle deg at det kiler mer i magen når du hopper utfor Oscorp-bygningen enn det gjør i Tusenfryds verste (beste?) berg- og dalbaner.
For å gjøre ting enda bedre kan du også samle sammen hundrevis av tegneseriesider strødd utover Manhattan. Samler du nok kan de kombineres til komplette tegneserier som kan leses i hovedmenyen. Og som om ikke fansen allerede har nok å gjøre her, finnes det også hemmelige kostymer som kan låses opp ved å knipse bilder av Spider-Man-symboler gjemt rundt i verden. Disse inkluderer alt fra drakter fra tidligere filmer til klassiske favoritter som Scarlet Spider.
Jeg er positivt overrasket over Beenox, og jeg håper for all del Activision velger å la dem stå for oppfølgeren når neste film nærmer seg kinosalene. The Amazing Spider-Man er kanskje ikke helt amazing, men det legger et veldig godt grunnlag for fremtidige Spider-Man-spill, så i mellomtiden skal jeg fortsette å holde Manhattan ryddig, for med store krefter kommer sikkert også en eller annen form for ansvar.